Wifredo Lam

Wifredo Lam ble født 8. desember 1902 i Sagua La Grande, Cuba. Han hadde kinesisk far og afro-kubansk mor. Som 16-åring kom han inn på Kunstakademiet i Havana. 20 år gammel reiste Lam til Spania, hvor han tilbragte tyveårene og deltok i borgerkrigen. Siden reiste han til Paris og møtte blant annet Pablo Picasso, Fernand Léger, Henri Matisse, Georges Braque og André Breton.

I forordet til katalogen fra Ordrupgaard i 1978 skriver museets direktør, Hanne Finsen, at Picasso ble en nær venn, som også ga den unge kunstneren stor anerkjennelse.¹ Selv skal Lam ha uttalt at anerkjennelsen fra Picasso ble hans første innvielse som kunstner. Blant annet skal Picasso ha sørget for at Lam alltid hadde en plass og lys å male i, og nok materialer. Da Lam hadde sin første utstilling ved Galerie Pierre i 1939 i Paris, marsjerte visstnok Picasso folk dit hen for å se den.

I et essay i katalogen signert André Breton, skrevet i 1942, fremhever den franske dikteren at Picasso interesserte seg for Lam, mer enn noen annen ung kunstner, og anså ham som sin likeverdige. «Formodentlig har Picasso i Lam fundet, den eneste bekræftelse, der kunne have nogen betydning for ham, idet han her mødte et menneske, som, med utgangspunkt i den mirakuløse, primitive drømmeverden, han bar i sig selv, havde arbejdet sig frem til den højeste grad af bevidsthed og som under dette arbejde havde lært at mestre den europæiske kunsts mest krævende discipliner. Og netop fordi Lam havde nået denne grad af bevidsthed, kunne han mødes med den kunstner – Picasso – der fra begyndelsen havde behersket dens discipliner med størst mesterskab, men som også havde fastslået nødvendigheden af en stadig tilbagevenden til grundlaget som en forudsætning for at genoprette forbindelsen med det forunderlige.»²

Da andre verdenskrig kom til Paris, flyktet Lam tilbake til Cuba. Mens han var der, reddet Picasso det han kunne av Lams kunst. Gjensynet med hjemlandet styrket hans originalitet og sterkt personlige formspråk.³

«Da han senere møtte surrealismens fremste profet, André Breton, fant han en naturlig plass i surrealistenes rekker, først og fremst med utgangspunkt i orientalsk og afrikansk magi».²
Blant annet illustrerte Lam flere av Bretons tekster, og han skal ha sagt «at Lam i sin kunst hadde løst det problemet dikterne strevet med: å forene i sitt språk elementer fra den synlige virkelighet med elementer skapt i fantasien».⁴

Gjennom Breton ble Lam også kjent med Asger Jorn, som ble en nær venn. De tilbragte mye tid sammen, mest i Italia, men var også sammen i Danmark, hvor en av Lams sønner ble født og fikk det passende mellomnavnet Søren, etter Kierkegaard. På 1950-tallet bosatte Lam og hans svenskfødte kone Lou seg i den lille norditalienske byen Albissola Mare, hvor også Jorn holdt til. I en periode så de to hverandre nesten daglig, og Jorn og Lou Laurin-Lam sang svenske og danske viser sammen.⁵

Lam ønsket da katalogen til utstillingen i Danmark skulle produseres, at kunsten hans skulle beskrives gjennom dikt heller enn gjennom en skjematisk prosatekst. Dette resulterte i diktet I Wifredo Lams skove av Uffe Harder.

Henie Onstads Per Hovdenakk skriver i sitt essay i katalogen: «Sett i et 50-års perspektiv, som vi kan etablere i dag, fremstår Wifredo Lam som en av sin generasjons mest betydelige og innflytelsesrike kunstnere. Siden slutten av 30-årene har hans kunst vært med å prege utviklingen i den europeiske tradisjon - mange er de kunstnere som har hentet inspirasjon hos ham.»⁶

Videre skriver Hovdenakk at Lam, sammen med Miró, ble den store fornyer av surrealismens billedspråk. Da var det også passende at parallelt med utstillingen, ble det vist en annen utstilling med surrealistisk kunst, som hadde reist fra MoMA i New York. Også i denne utstillingen var Lam representert med to arbeider.

Da utstillingen nærmet seg sin slutt på Henie Onstad, skrev Svelviks Tidende at utstillingen både var godt besøkt og at den engasjerte publikum.

Avslutningsvis i sin tekst skriver Hovdenakk: «Lam's bilder beretter om viril glede og sansenes muntre lek. Og om de skyggelagte sider av våre liv, om bloddampende grusomhet og onde makter. Der med blir hans kunst menneskelig og vedkommende i egentlig forstand: mangfoldig og omskiftende som livet selv.»⁷