Sonja Ferlov Mancoba

Dansk kunsts «grand old lady» skriver seg inn i den lange rekken av kvinnelige kunstnere som de senere årene har fått mer av den hederen de lenge har fortjent.

Mancoba har gjennom hele karrieren sjeldent latt seg påvirke av andre. Hun var allikevel spesielt opptatt av den franske forfatteren Antonin Artaud, som skrev manifestet om grusomhetens teater. Hans forhold til østens kulturer og ritualer inspirerte Mancoba og hun laget flere skulpturer der maskemotivet er dominerende. For henne var frihet det aller viktigste: at man er villig til å leve på eksistensminimum for å forsvare den indre frihet. Artauds ideer om menneskets fortvilte situasjon med kunsten som eneste mulighet til lyspunkt var hennes liv.

Allerede på slutten av 1930-tallet var hennes skulpturer helt revolusjonerende. Mancoba flyttet til Paris i 1936, hvor hun ble venn med kunstnere som Miró, Max Ernst og Giacometti. Hun og mannen Ernest Mancoba levde i enkle kår i en nedlagt kolonialbutikk, som også fungerte som atelier, i et av Paris' eldste strøk.

De første årene i Paris arbeidet hun mest med maleri, men ved krigens utbrudd i 1938 gikk hun tilbake til de maskelignende skulpturene. På bildet under ses skulpturen som var den eneste hun arbeidet på gjennom krigsårene, og som hun omtalte den som sin «trofaste venn». Underveis i arbeidet endret den seg stadig: «Den begyndte ganske lille. Det er som den indeholdt mange, mange skulpturer hvor den ene stadig måtte vige for den næste fordi begivenhedernes hastighed var større end min evne til at fastholde uttrykket i materialet... Stadig måtte den give svar på nye problemer... den er mor til alt hvad der kommer efter». Den var hennes dialog med selve livet.

Utstillingen på Henie Onstad stod kun i to og en halv uke og var en omreisende utstilling som turnerte Norden.

Tekst: Martine Hoff Jensen