Postkort fra Cuba

Utvalg fra den 8. Havannabiennalen

DSCF0259

José Martin & Javier Sicilia, Shipment of Adopted Children, 2003.

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

Fredag 6. februar 2004 åpnet Postkort fra Cuba - Utvalg fra den 8. Havannabiennalen på Henie Onstad Kunstsenter.

Dato Sted
Storsal

Kunstsenteret bød på fingermat og åpningen ble også markert med performance ved en av de utstillende kunstnerne, filippinske Alma Quinto (f. 1961). Også flere av de andre deltagerne kunstnerne overvar åpningen på Høvikodden, blant disse var José Martin (f. 1974) og Javier Sicilia (f. 1971). De deltok med to installasjoner.

«...spanjolene José Martin og Javier Sicilia [setter] den vestlige adopsjonsimporten av barn fra den tredje verden i et kritisk lys. Deres installasjon viser babyer som henger til tørk etter hva vi må kunne anta er en form for kulturell vasking», skrev Lars Elton i VG etter å ha besøkt utstillingen.

«Dette er et bilde på hvordan vi vasker babyene for kulturelle flekker, og henger dem til tørk slik at de kan bli som oss,» sa Martín selv til Aftenposten.

Noni Kaur (f. 1969) fra Singapore, installerte også sitt verk selv på Høvikodden. Den fargesterke gulvinstallasjonen med ulike krydder skulle i løpet av utstillinsperioden endre lukt og farge - på lik linke med kvinnekroppen, som verket var en hyllest av.

«Til slutt faller den sammen, og jeg feier den bort,» sa Kaur til Aftenposten.

Kunstnerens DNA
Helga Griffiths (f. 1959) viste en installasjon der man kunne vandre gjennom en presentasjon av kunstnerens eget DNA-mønster. Denne bestod av en spiral satt sammen av fisketråd og 4000 reagensrør med fluoriserende innhold inne i et mørkt rom med speil. Langs gulvet var det plassert petriskåler med Griffiths' genkoder.

«...utstillingen preges først og fremst av lekenhet og estetikk», skrev Asker og Bærums Budstikkes anmelder Mette Torstensen: «Som besøkende beveger du deg i en helaftens forestilling med artige innslag, vakre farger og skjønne mønstre fra tak, vegger og gulv.»

Kaarina Kaikkonen fra Finland stilte ut en installasjon med kasserte herrejakker. Verket Departure viste «de vrakete klesplaggene som billedmessige betanddeler i et monumentalt tekstilmaleri over konsumkulturens landskap», ifølge Harald Flor i Dagbladet.

«Det hele gir nettopp en seanse med Postkort fra Cuba; postkort til nytelse og observasjon. Så er ønsket ditt en overraskende og leken kunstopplevelse, kan jeg faktisk våge å bruke adjektivet 'kult' om vinterens import fra Cuba,» avsluttet Torstensen anmeldelsen sin.

  • Postkort fra Cuba – Utvalg fra den 8. Havannabiennalen

Installasjonsfoto:

  • DSCF0291
    ↑ Noni Kaur, Pinch...Lick...Nibble, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0279
    ↑ Alma Quinto

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0283
    ↑ Alma Quinto, Soft Dreams and Bed Stories, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0275
    ↑ José Martin & Javier Sicilia

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0268
    ↑ José Martin & Javier Sicilia

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0248
    ↑ Alejandro Diaz, I ❤ Cuba, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

DSCF0239
↑ Kaarina Kaikkonen, Departure, 2003.

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

DSCF0294
↑ Raquel Paiewonsky, Levitating on Only One Foot, 2003.

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0249
    ↑ Aimée Garcia, Home, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0251
    ↑ Nicola Costantino, Boxes, 2000.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0285
    ↑ Dario Oleaga, And Dreams, Dreams Are..., 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0315
    ↑ Jorge Pineda, Innocent Saints, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0380
    ↑ Helga Griffiths, Identity Analysis, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

  • DSCF0297
    ↑ Nari Ward, Whispering Lights, 2003.

    Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad arkiv

KURATORS INTRODUKSJON:

Idylliske postkort fra fremmede strøk fungerer som visuelle påminnelser om en verden hekt utenom hverdagen. Selv de mest kitsch-pregede postkort kan få frem en følelse av nostalgi for tidligere besøkte steder, sette i gang et savn etter dem som sendte kortet, eller når det gjelder mer unike og uvanlige postkort, kanskje inspirere til en genuin interesse for et spesifikt sted.

Mens stadig flere biennaler blomstrer opp over hele verden, er kanskje tidspunktet riktig for å motta postkort fra kunstbiennaler. Innenfor kunstkretser har eksplosjonen av ulike biennaler vært sammenlignet med en epidemi. Biennaler er nærmest blitt en form for kulturell influensa, med en smitteeffekt som sprer seg med hver ny biennale. De som er blitt smittet av biennale malaise lider sannsynligvis av en kombinasjon av jet-lag og en viss følelse av forvirring. I tillegg vil vedkommende antagelig kjenne til den generelle nedbrytningen av grensene mellom det lokale og det globale. Disse symptomene er videre knyttet til en økende oppfattelse av at kunst som vises «der» kan like godt vises «her». Under stadig nye og andre former tilbyr hver biennale den blaserte kultureliten en mulig flukt fra hverdagen i «kunstpalasser» over hele verden. Typisk for disse nye biennaler er at de ofte finner sted i varme, tiltalende klimaer og gjør tydelig forsøk på å måle seg med den største av alle biennaler; den originale, den enestående Veneziabiennalen.

En kurator kunne nesten hatt fulltidsjobb som biennaledeltaker. Med en åpen flybillett, en laptop, og kofferten pakket med Gucci for glamorøse åpninger, kunne kunstsosieteten ende opp med lite annet å gjøre enn å fly rundt fra Sao Paulo til Kwanju, Istanbul til Valencia. Mens mange av de nouveau biennaler ikke varer lenger enn et første forsøk, finnes det andre som er både interessante og tilbyr et viktig supplement til de mer etablerte biennalene. De mest spennende biennalene klarer å fange essensen av det lokale, mens de også formidler en visjon som er både global og inkluderende, noe som gir mening til uttrykket «glokal» kunst. De beste biennalene er som regel stedspesifikke både i målsetning og omfang. Det er nettopp disse biennaler som bryter ned barrierer mellom kunsten og livet, offentlig og privat, kunsteliten og vanlig publikum.

I beste fall burde en biennale tilby publikum muligheten til å oppdage kunst på uventede steder, se nasjonalmonumenter i et helt nytt lys, og tilby publikum anledning til å engasjere seg med kunst innenfor nye kontekster samt gi innsikt i ulike faktorer som er spesifikke for lokalkulturen. Hemmeligheten bak de aller beste biennalene og det som virkelig gjør dem unike, er nettopp at de er så vanskelig å gjenskape. En installasjon i et italiensk renessanse-palass, et performance arbeid i et tyrkisk bad, en installasjon som inneholder en ekte Havanna Coco Taxi eller et hotellrom i Santa Fe som er gjort om til et samtidskunstprosjekt er alle vanskelige å flytte fra et geografisk punkt til et annet. På samme måte er det en stor utfordring å gjenskape konteksten rundt en spesiell performance, et offentlig installasjonsverk eller en intervensjon fordi de som regel er biennale-spesifikke prosjekter som vanskelig lar seg flytte fra sted til sted. Med disse utfordringene tatt i betraktning, er det likevel fullt mulig å fange essensen av en biennale på et helt annet tilholdssted, som kunstnerne i Postkort fra Cuba viser.

En biennale som skiller seg ut i mengden, som strekker seg langt utenfor det daglige, og som har greid å etablere en unik plattform for samtidskunst og kunstteori er Havannabiennalen. Et utvalg fra den 8. utgaven av Havannabiennalen som fant sted 1. november–15. desember 2003 vises nå her i Norge. For de som ikke er smittet av kunstreisefeber, gir Postkort fra Cuba en unik mulighet til å se noen av de beste verk som var å se i Havanna i fjor høst. Utvalget av 25 kunstnere gir et sterkt inntrykk av det overordnede tema for utstillingen – kunsten og livet. Mens utfordringene knyttet til å omplassere deler av Havannabiennalen var enorme, har alle brikkene nå falt på plass tre år etter det første besøket på Cuba. Vi er stolte av å kunne presentere et utvalg fra en av verdens mest dynamiske biennaler til et publikum langt borte fra klimaet og settingen på Cuba. Ved å sette arbeidene til 25 kunstnere som representerer alle fem kontinenter sammen igjen på et helt annet visningssted, oppdager vi at selv om rammene rundt utstillingen har forandret seg betraktelig, er det lite som er blitt forandret med tanke på selve visjonen og hva disse kunstnerne står for. Det er helt klart at det å bringe kunst inn i livet er noe som overstiger både geografiske og kulturelle grenser.

Det som kjennetegner Havannabiennalen er nok ikke komplekse, høyteknologiske multimedia-installasjoner, men det nesten stikk motsatet; kreativ oppfinnsomhet. Biennalen er fylt med arbeider som bygger på lett tilgjengelige materialer, omformet til vakre, tankevekkende kunstverk. Dominobrikkene til José Patricio, pappeskene til Subodh Gupta, Kaarina Kaikkonens hundrevis av jakker forvandlet til en gedigen maleri lignende installasjon eller Nari Wards vakre installasjon laget av tomme flasker er perfekte eksempler på dette. Alejandro Díaz' tekstilposer og badeballer trykket med I ❤ Cuba er en hyllest til amerikanske Robert Indiana, mens presentasjonen i seg selv spiller på minimalismens repetisjoner. Betsabé Romero benytter seg av en helt unik trykkprosess ved bruk av bildekk i et oppfinnsomt og overraskende estetisk arbeid. Grisebingene som huser de klassiske maleriene til Adrian Rumbaut eller velduftende krydder som danner Noni Kaurs fargerike tidsbaserte gulvinstallasjoner er også toneangivende for den generelle bruken av lokalt spesifikke materialer fra hverdagen. Havannabiennalen er også preget av overraskelseselement, som i arbeidet til Helga Griffiths. Hennes installasjon er en vakker visualisering av hennes personlige DNA mønster. Tilskueren får også muligheten til å oppdage nyansene i den cubanske hverdagen i Aimée Garcías broderte middagsbord, mens den mørke siden av manikyrkulturen, så utbredt i Karibien og USA, avsløres i Rosa Irigoyens fotografier og videoarbeider. De som allerede er kjent med Zwelethu Mthethewas karakteristiske fotografier av interiører fra private hjem vil se en helt annen side av denne kunstneren der han samarbeider med en transvestitt. Liset Castillos fotografier av sandkonstruksjoner forteller om noe helt annet enn barndommens sandslott, mens Mauricio Alejos fargefotografier av baggasjeinnhold viser den skjulte siden av å reise internasjonalt i en tid preget av frykten for terror. Gjennom Amaler-Raviv og Yudelmans tekstiler får vi tilgang til en interessant omdefinering av sørafrikanske verdier. Nicola Costantinos gjenstander kan tolkes som en ny tilnærming til kampen om dyrebeskyttelse, samtidig som den fungerer som en skarp kritikk av konsumkulturen. Ghazels videoarbeider gir oss humoristiske glimt av en usedvanlig sterk muslimsk kvinne mens Martín Sastres sans for humor skinner igjennom i hans egen tolkning av videokunstens historie. Det finnes selvfølgelig mye mer enn det som først møter øyet i mange av arbeidene, som med Raquel Paiewonsky som har brukt minimale midler til å skape et foruroligende installasjonsarbeid eller Patrick Hamiltons arbeid hvor tragedie og redsel lurer rett under den glatte overflaten av hans fotografier. På en like utvedtydig måte bruker Alma Quinto anledningen til å formidle de hjerteskjærende historiene til unge, misbrukte filippinske jenter med sine naïve, fargerike tekstilarbeider, og hun understreker budskapet med et rivende performance-arbeid. Jorge Pineda får oss til å tenke på fravær og oppgivelse i et enkelt, men virkningsfullt installasjonsverk, mens Ousmane Dago Ndiaye bruker fotografi og video for å formidle tanker rundt klassiske kvinnelige idealer. Darío Oleagas arbeider handler om ødelagte drømmer som forvandles til levende mareritt som følge av katastrofer. Sist, men absolutt ikke minst, Martín og Sicilia viser det enorme potensiale som er å finne i hverdagens banaliteter.

25 postkort fanger hva som var, og fortsatt er, noe vi kan både lære av, engasjere oss i og reflektere videre på. Postkort fra Cuba tilbyr oss et større bilde ikke bare av det som kommer fra Havanna, men fra hele verden. Med arbeider som representerer noe helt annet enn det man vanligvis forbinder med glatte postkort motiv, får vi et glimt av noe som har styrken til å transportere oss fullstendig bort fra hverdagen. Underveis oppdager vi at postkortene ikke bare er fra Cuba, de kommer fra USA, Tyskland, Belgia, Chile, Den dominikanske republikk, Holland, India, Singapore, Jamaica, Brasil, Mexico, Puerto Rico, Sør-Afrika, Argentina, Senegal, Iran, Finland, Frankrike, Spania og Filippinene. Kunstnerne i Postkort fra Cuba representerer samtlige av disse land, enten direkte eller indirekte, og viser en genuin interesse for både lokale og globale temaer, mens deres arbeid også er sterkt knyttet til det personlige plan.

– av Selene Wendt.