Picasso 347

Utstillingen henter navnet sitt fra en serie grafiske verker Pablo Picasso (1881–1973) produserte i et forrykende tempo i sitt 87. år. Suite 347 blir sjelden vist i sin helhet og har tidligere blitt sensurert på grunn av det erotiske innholdet. Samlingen, som også blir kalt «Den erotiske suite», er Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og designs største utlån noensinne.

Suite 347 ble utført i et rivende tempo i en periode på knappe syv måneder. 347 arbeider på 200 dager, fra 16.mars til 5.oktober 1968. Kunstneren var da 87 år. En kraftanstrengelse av dimensjoner og en unik serie utført i alle kobber-grafikkens ulike teknikker. Serien er helt sentral i den grafiske kunstens historie. På mange måter er det sitt eget liv og sin kunst Picasso fremstiller i Suite 347. I mange av trykkene finner vi kunstneren selv portrettert. Fylt av vemod der han som en gammel gubbe betrakter livet, iblandet humor og drevet av en skaperevne som mangler sidestykke. Han viser sin kjærlighet til kvinnen, til kvinnekroppen, men aldri uten referanse til andre kunsthistoriske verker og kunstnere. Han kommenterer det å skape og å betrakte kunst. Slik handler Suite 347 om mer enn hva som fremstilles – den handler om kunsten selv.

Suiten har blitt vist i sin helhet i Norge én gang tidligere, i 1981. Også den gang på Henie Onstad Kunstsenter. Ikke overraskende gikk folk mann av huse for å studere det «enorme lasset av stående og sprikende kjønnsorganer», som Morgenbladet beskrev det.

Suite 347 er ikke en sammenhengende serie over et tema, eller et motiv. Som det meste av Picassos arbeider er også dette verket sterkt selvbiografisk og utgjør samlet et tilbakeblikk på hans liv og arbeid. Serien fremstår nærmest som en kakofoni av teknikker, størrelser og uttrykk. Noen motiv peker seg likevel ut og danner små og store serier. Monteringen er tilnærmet kronologisk med nummer på hvert verk slik Picasso selv merket dem; han ga dem aldri egne titler. Her finner vi både nitidig utarbeidete aquatinter og mezzotinter og rene strektegninger. De første 20 arbeidene i serien er som en ouverture der de fremtidige skuespillerne gjør sin inntreden på arenaen: Scener fra sirkus- og gjøglerlivet, gjerne med kunstnerens tilstedeværelse i ulike aldre og bekledninger. Her som i resten av serie står kunstneren og hans modell sentralt. Modellen forblir alltid ung og vakker, mens kunstneren ofte spiller klovnens rolle.

Suite 347 har i seg selv en interessant historie. Kunstsamleren Arild Wahlstrøm begynte å samle Picasso like etter 2. verdenskrig. Store deler av Wahlstrøms Picasso-samling ble senere gitt til Nasjonalmuseet som en del av en arveavgift betalt til staten i form av Picasso-kunst. Picassos relasjon til Norge strakk seg lenger enn maleri og grafikk. I det viktige samarbeidet med Carl Nesjar oppdaget Picasso i voksen alder en ny måte å skape kunst på, som innledet et nytt kapittel i hans kunstnerskap. Det første, og i Norge kanskje det mest kjente eksempelet på dette, er Fiskerne som prydet endeveggen av Y-blokka i Oslo. Et bygg som delte mye slektskap med Henie Onstad Kunstsenter; kun ett år skiller dem i alder og de er begge bygget i naturbetong. En mindre ving i utstillingssalen er viet til dette samarbeidet, og Y-blokkas betydning, et tema Henie Onstad har jobbet med i over 35 år.

Utstillingen vil gå videre til KODE i Bergen, og den blir fulgt av en omfattende katalog.