Mark Boyle

Lørdag 27. og søndag 28. februar 1971 sto musikerne i Soft Machine på scenen i Studio på Henie Onstad Kunstsenter. Mens Canterbury-gruppa spilte, ble det projisert film og lys av kunstnerparet Mark Boyle og Joan Hills på et lerret bak bandet. Veggene i Studio var tapetsert med Mark Boyles relieffer. Dette unike åpningsarrangmentet for Boyles utstilling, ble så populær at de måtte sette opp en konsert til. Derav søndagens konsert.

Soft Machine begynte som et popband, men ble raskt inspirert av Albert Aylers frijazz, William Burroughs cutup-teknikk og Terry Rileys tapemusikk. Allerede i 1966 innledet bandet et samarbeid med Boyle og Hills.

Parets multimediashow inkluderte gjerne spesialmodifiserte film-, overhead- og lybildeapparater som projiserte kjemiske vannbad, håndmalt film, tilfeldige dobbelteksponeringer og brenning av celluloid. Boyle og Hills var ikke ute etter å skape utvidede sanseopplevelser eller synkronisering, dette var kun tilfeldige bieffekter av det de skapte. De ville derimot gå vekk fra den autonome og virtuose kunstnerrollen og i stedet la naturen utfolde seg - deres involvering handlet om å sette igang en prosess.

I 2018, da Henie Onstad Kunstsenter viste utstillingen Boyle Family: Samtidsarkeologi, gjenskapte kunstsenteret installasjonen i Prismasalene.

Tekst: Martine Hoff Jensen