Fire unge fra Norden

Alle fire hadde vært Nordens representanter ved Ungdomsbiennalen i Paris året før. Utstillingen på Høvikodden var en del av et omfattende utstillingsprogram for å markere kunstsenterets 10-års jubileum.

«Nei, det er fabelaktig hva Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, får tak i av betydningsfulle utstillinger!», skrev Arne Durban i Norges Handels og Sjøfartstidende.

Ifølge Morgenbladet hadde Nørgaard laget «et ‘miljø-arbeide’ med utgangspunkt i Henrik Ibsens ‘Vildanden’», Åberg viste «husmodeller» og et stort trekkspill, Andersen var representert med «konseptuelle» konstruksjoner som fortalte om forhold mellom farver og former, mens Larusson viste fotografier - fortrinnsvis av mennesker.

Kunstneren som fikk desidert mest oppmerksomhet for verkene han viste, var Åberg. Hans monumentale installasjoner som Jonas og Hvalen og Det magiske dragspelet fylte store deler av Store-Prisma.

Arne Durban skrev at at: «Anders Åberg hadde ‘snekret et trekkspill så stort’ at man kunne sitte på en benk inni det. Der inne kunne man lese en tekst om ‘en poetisk tømmerhugger eller rettere motorsager’. Selve sagen var skåret ut i tre og hang inne i trekkspillet.» Finn Aage Andersen fra Østlendingen fulgte opp med: «Om den svenske kunstneren Anders Åberg er spesielt interessert i gammeldans vet jeg ikke, men han lager i hvert fall snodige trekkspill».

Ved siden av trekkspillet og hvalen, stilte Åberg også ut husmodeller etter favelaen i Rio de Janeiro i Brasil og drabantbyen i Tensta i Sverige, samt et flygende tog.

Det norske bidraget imponerte anmelderne mindre. Durban trakk inn tilskuerne i sin omtale av Andersens flasker med væsker og snorer som gikk gjennom trinser i et slags lite maskineri: «En trysilbonde jeg traff, filosoferte meget fornuftig over dette. Litt arg først, da han fikk høre at disse geniale sakene høytidelig var pakket og sendt til Paris på vår bekostning, sikkert sammen med skaperen, kunstneren Andersen, som altså måtte bo på hotell og montere sine ‘kommentarer til kunst’ som han kaller dem, fremdeles på vår bekostning, dvs. ‘Nordisk kulturfond’s - som fylles med våre skattepenger. Men så fant trysilingen ut at det måtte være tidenes forvillelse. Hadde kriteriene for kunst vært sunne og klare, mente han, kunne sikkert samme Andersen vært en tilfreds snekker eller montør i sitt fødested Sandnessjøen. Nå var han i stedet en veltalende opprører, conf. hans forord, på kafeer o.l., sikkert også fremdeles ivrig støttet av det samfunn han har det travelt med å håne, i skrift og tale, i gjerning med flasker og snorer som høytidelig stilles ut som ‘arbeider’. Trysilingen mente derfor at herr Andersen måtte sees som en mindre vellykket utvekst, en parasitt på samfunnet, særlig da han ble fortalt hvor konvensjonelt det er med å stille ut gjenstander som kunst […] Det fjolleriet burde man snart være ferdig med. Det var forfriskende å treffe et menneske med et så engstelig forhold til kunsten som trysilingen.»

Også Dagbladets Harald Flor var kritisk: «…Viggo Andersen utgydelser virker mer som en parodi på russeavis-stadiet. For uten den demonstrative karakteren ved hans utstilte materialer, er de like spennende som knusktørr, formalistisk teori».

Islandske Larusson slapp billigere unna og ble stort sett omtalt som den av de fire som stilte ut fotografier av mennesker som han hadde tegnet over. Danske Nørgaards fluxus-installasjon over Vildanden fikk heller ikke oppløftende omtale av Durban: «Dansken Bjørn Nørgaard var av disse som satte sammen eller andre tilfeller la sammen en masse forskjellige andre ting, og så var de altså kunstverk. Jaja.»