Charlotte Salomon

«Vil du ta vare på dette? Det er hele mitt liv.»¹

Sommeren 1942 overrakte Charlotte Salmon to pakker med 769 malerier i gouache til en bekjent, Dr. Moridis, i Villefanche i Sør-Frankrike. Kort tid etter ble Salomon innhentet av Gestapo og deportert. Året etter døde hun i konsentrasjonsleiren Auschwitz, 26 år gammel. Da var hun fem måneder gravid.

Bildene hun overleverte utgjorde en slags selvbiografi i bilder — et skuespill i lyd og bilder hun hadde gitt tittelen «Liv? eller teater?». Gouachene er i sterke farger, levende og fulle av humor, men også med et mørke og alvor. Med inderlighet, humor og varme maner hun frem sin eiendommelige skjebne som i sin poetiske stil kan minne om Marc Chagall (1887-1985). I dag befinner de seg i det Jødiske Historiske Museum i Amsterdam, hvor de har vært oppbevart siden faren og stemoren donerte de i 1971.

En mørk skjebne
Charlotte Salomon ble født i 1917 og vokste opp i Berlin hvor faren, Albert Salomon, var lege og professor. Hun var nær besteforeldrene på morssiden, især etter at moren hennes, Franziska Grünwald, døde da hun var ni år gammel.² Salomon var oppkalt etter morens søster, som tok livet sitt før hun ble født.³

Hennes jødiske far var en stille og innesluttet mann. Etter at moren døde var oppveksten preget av den ene guvernanten etter den andre — frem til faren giftet seg igjen med den kjente operasangerinnen, Paula Lindberg.⁴ Med stemoren kom det mennesker og munterhet inn i hjemmet igjen. Det var med Lindberg at musikken og kunstens verden ble åpnet for Salomon.

En annen person som kom til å spille en viktig rolle i Salomons liv, var vennen og elskeren Alfred Wolfsohn. Han var stemorens sangpedagog og hadde sine egne teorier om hvordan man skulle leve ut følelsene i kunsten.⁵ Hans traumer fra dagene i skyttergravene under første verdenskrig hadde gitt han granatsjokk, og det var ved hjelp av sine egne terapeutiske ideer at han ble frisk igjen. Wolfsohn oppmuntret Salomon og hjalp henne til å tro på seg selv. I boken hennes er han gitt pseudonymet Amadeus Daberlohn.

Salomon studerte ved Hochschule für Bildende Kunst i Berlin, og hadde nesten fullført studiet da hun i 1938 måtte forlate byen. Hun ble sendt til sine besteforeldre, som syv år tidligere hadde flyktet til Sør-Frankrike. Hun var 22 år gammel da hun begynte sitt selvbiografiske arbeid.⁶

Etter krigens utbrudd sank bestemoren ned i en dyp depresjon og tok etter hvert livet sitt.⁷ Kort tid etter betrodde bestefaren at også moren, tanten, oldemoren og onkelen til Salomon hadde tatt livet av seg. For henne ble disse opplysningene et sjokk: Var hun ikke da selv forutbestemt til samme skjebne?⁸

Denne følelsen ble forsterket og blandet sammen med nazistenes utryddelse av jødene — hennes eget folk. Hun maktet imidlertid å beskrive sitt liv i bilde og tekst, og på denne måten vendte hun sin skjebne til noe konstruktivt både for seg selv og ettertiden.⁹ Man kan si at kunsten ble hennes redning. Ved å la den gi uttrykk for opplevelser og tanker, ble Salomon muligens befridd fra sin skjebne.¹⁰

På Høvikodden
Utstillingen som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 1982 omfattet 169 av hennes selvbiografiske gouacher, et utvalg fotografier fra en bok om hennes liv, samt en spillefilm om Salomon som ble vist i auditoriet.

Charlotte Salomon kalte det selvbiografiske verket Leben? oder Theater? (Liv? eller teater?) med undertittelen Ein Singspiel (Et syngespill). Selv om det langt ifra var en komedie, hadde det en farselignende form, understreket ved bruken av tekst som i tegneserier,¹¹ meldte Budstikka den gangen.

Verket inneholdt også musikkhenvisninger til operaer og mer folkelige sanger. Arbeidet var inndelt i et forspill, en hoveddel og en epilog, og var utstyrt med full rolleliste. Det var imidlertid ikke ment å skulle oppføres, men leses. Verket kan ikke sies å være en ren selvbiografi — til det er det for dramatisk og til tider også for satirisk. Salomon ga karakterene nye navn, og omtalte seg selv i tredjeperson som Charlotte Kann,¹² fortalte magister Karin Hellandsjø. I dag eksisterer verket i bokform.

Mottagelse
«Møtet med Charlotte Salomons kunst slipper ikke lett taket i tilskueren»,¹³ skrev Budstikka om utstillingen.

«Tragisk skjebne og overraskende kunst. Varme og medmenneskelighet. Det er hva vi opplever i møtet med Charlotte Salomons kunst. Torsdag åpnes en utstilling i Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden som viser arbeider av den begavede, unge, og inntil ganske nylig ukjente tysk-jødiske kunstnerinnen»,¹⁴ meldte Aftenposten.

«Dette er et kunstnerisk dokument som er av interesse også i dag», skrev Arbeiderbladet, torsdag 11. november 1982.