Angstens uttrykk

Vekten er lagt på den individuelle angst, men den kollektive angsten kommer også til uttrykk i enkelte politisk ladete arbeider. Angst er jo et allment fenomen vi alle har kjent og kjenner - for noen som et forbipasserende fenomen, for andre som en påtvunget tilstand og så for andre igjen som en sykelig tilstand som preger store deler av deres liv.

At angsten opp gjennom tidene også har vært et sentralt tema i kunsten er således selvsagt. I denne utstillingen fikk man først møte den i Gary Hills ekspressive Wall Piece fra 2000, i Marius Mørchs smektende, farlige Disguises fra 2001 og i Tony Ourslers mangetydige She. Blue. Green fra 1996. Alle disse tre arbeidene er bygget opp ved hjelp av levende bilder. Hos Gary Hill ser vi en mann som igjen og igjen kastes mot en vegg der korte lysglimt binder figuren til veggen samtidig som det samme lyset forhindrer figurens sammenbrudd nettopp ved denne fastfrysingen. Marius Mørch har brukt sitater fra filmhistorien i sitt arbeid der han har hentet utdrag fra fem ulike filmer og bundet det sammen med en Elvis Presley-melodi. Drivkraften i denne videoen er frykten, mens Tony Ourslers mangetydige installasjon viser at også angsten har både latteren og gråten i seg.

Amus Carstens' vakre gipsskulptur fra 1795, skjebnegudinnen Atropos, danner den historiske opptakten til en kunstens verden som videre spenner fra Andrea Gastaldis monumentale maleri Fangen i Chillon fra 1854, og Gustav Vigelands ekspressive skulpturer Redsel og Bedende kvinne fra henholdsvis 1892 og 1922. Kai Fjelds Voldsmannen fra 1933 og Jakob Weidemanns Mørk-mannen fra 1943 forteller om personlige tragedier; en voldsepisode, og angsten som følger sykdommer som tuberkulose. I utstillingens arbeider fra 1960- og 1970-tallet er det den kollektive angst og det politiske opprør som opptar kunstnere som Per Kleiva, Berit Soot Kløvig, Wladyslaw Hasior og Arnold Haukeland.

Gitte Dæhlin, Jean Ipousteguy, Kristian Kvakland og Tony Ourslers innesperrete figurer, Per Inge Bjørlos intense serie av selvportretter, Dario Villalbas uttrykksfulle malerier og Per Barclays spenningsladete trommerom formelig fanger oss inn i sitt nett slik også arbeider som Edvard Munch og Marina Abramovics Skrik gjør det. I andre arbeider som Vladimir Velickovics maleri, Per Barclays fotografi og Andy Warhols uttrykksfulle serie Electric Chair, er det fraværet som ryster oss. Ingen av disse eller de andre arbeidene av kunstnerne representert stiller oss likegyldig tilbake.

Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet og Henie Onstad Kunstsenter. Det er viktig å understreke at utstillingen slik den her fremstår ikke er resultat av noe forskningsprosjekt. Selv om enkelte arbeider er tatt med også fra Henie Onstad-samlingen, er utvalget i all hovedsak fra én samling, Nasjonalmuseets, med de begrensninger det naturlig gir.

Som tittelen henspiller på kan dette oppfattes som en dyster utstilling hva gjelder tema og innhold. Men i sine ulike former er angsten også en del av våre liv, vår hverdag, som vi tar inn over oss og som leder oss videre. Det er vårt håp at denne utstillingen vil gi publikum en rik visuell opplevelse samtidig som den vil mane til refleksjon.