Svein-Erik Engebretsen, som ble født 14. juni 1933, ble uteksaminert fra Statens arkitektkurs ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i 1959. Han slo seg sammen med medstudenten Jon Eikvar (1933–). Sammen arbeidet de med flere etablerte arkitekter, blant annet på utbyggingen av Telegrafbygningen i Oslo, med arkitekturutstillinger, og de søkte, som andre nyutdannede og etablerte arkitekter, på byggeprosjekter.

Engebretsen satt i styret til Oslo Arkitektforening (OAF) og var involvert da de søkte om å få den betydningsfulle utstillingen Visionary Architecture fra MoMA til Oslo i 1962. Da den åpnet i 1963 i OAFs lokaler, var Engebretsen og Eikvar utstillingsansvarlige. Derfra hentet de antagelig inspirasjon til den store oppgaven de snart skulle bryne seg på. For parallelt med dette, foregikk oppløpsfasen til arkitektkonkurransen for å tegne bygget til Sonja Henie og Niels Onstads enorme donasjon.

23. august 1968 åpnet Henie Onstad Kunstsenter. Arkitekturen var moderne. Materialbruken helt i tidsånden. Tegnet av de unge arkitektene Eikvar og Engebretsen, 30 år gamle.

Blant flere prosjekter som ble sendt inn til konkurransen, falt juryens valg på de relativt ukjente, nyutdannede arkitektene. Deres tegninger viste en bygning som var tegnet spesielt med fokus på terrenget på Høvikodden. «Kunstsenterets arkitektur [...] skrev seg inn i det kunstneriske prosjektet gjennom et åpent forhold til omgivelsene, en fleksibel romlig organisering, en ukonvensjonell form og innovative materialeksperimenter», skriver professor og arkitekt Erik Fenstad Langdalen i boken Hennes form. Sonja Henie 1912–1969.

De innovative materialeksperimentene besto blant annet av håndmeislede betongvegger med elvestein fra Telemark, støpt av menn som hadde jobbet for billedhugger Gustav Vigeland i Frognerparken, vegger i teakfinér, toalettgulv i marmor, vegger i glassmosaikk, røde teppegulv og møbler spesialtegnet for museet av Sven Ivar Dysthe. Det ble utelukkende brukt norske materialer og leverandører i byggeprosessen.

I et intervju i Aftenposten 11. november 1964, kort tid etter at de var blitt tildelt oppdraget, forteller arkitektene at de fysisk flyttet ut til Høvikodden, bosatte seg i området og registrerte firma i Bærum. Men de søkte også inspirasjon i utlandet og besøkte blant annet Tyskland, Sveits og Italia før de reiste over dammen til New York, Chicago og Los Angeles. Målet med reisene var i hovedsak å se på tekniske detaljer.

«Virkeliggjørelsen av de tanker som ligger til grunn for Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser forutsetter en bygning som er brukbar til all den mangeartede virksomhet som er egen for moderne museer. Det byggverk som skal reises er tenkt som rammen om et mangfoldig og meget fritt museumsforetagende, en levende og utadvendt institusjon,» skrev arkitektene selv i beskrivelsen av sitt vinnerprosjekt i Byggekunst i 1965.

Kunstsenterets første direktør, Ole Henrik Moe, hadde stor innflytelse på prosessen, i felleskap med arkitektene og donatorene. Bygningen ble tilrettelagt for å kunne huse både billedkunst, formidling, restaurant, musikk og performance. Det var et spesielt og originalt bygg uten en eneste rett vinkel. På folkemunne ble det kalt Den skapende hånd, med "fingre" åpne mot naturen som gikk ut fra et sentrum.

Bygningen strakk seg ut over landskapet med flere saler knyttet sammen ved et felles inngangsparti. Utstillingssalene åpnet seg ut mot fjorden som en vifte. Arkitektene røpet at deres fremste inspirasjonskilder var Frank Lloyd Wright, Le Corbusier og Mies van der Rohe.

I 1994 ble kunstsenteret utvidet med en to-etasjers fløy på sjøsiden, bestående av det som da var Norges største utstillingssal (1300 kvadratmeter), samt flere tekniske rom og verksted. Bak fløyen sto Eikvar og Engebretsen, og det ble bygget som en organisk forlengelse av den originale bygningen.

I 2012 gjestet Engebretsen Henie Onstad og snakket om utviklingen av kunstsenteret og arkitekturen. «Det er en funksjonalistisk form. Med vilje og gjennomføringskraft til å vise elementene slik de var,» fortalte han. På den måten ble de en del av selve den estetiske sammensetningen av materialer. «Sprudlende funksjonalisme», kalte han det.

Da Tone Hansen tok over som direktør i 2011 la hun fram en plan om et «vedlikeholdsløft». Med bistand fra Key Arkitekter gikk kunstsenteret i gang med å registrere, dokumentere og sikre alle originale detaljer som var igjen i bygget. Hvert eneste rom ble gjennomgått, alt fra utstillingssaler til toaletter.

Bevaringsmanualen er styrebehandlet og bindende, en slags håndbok i å ta vare på museet. Med den er arven etter Engebretsen og Eikvar trygt bevart for ettertiden. Deres visjon som 30-åringer lever videre, nesten 60 år senere, og føles like moderne i dag, som da.