Naiv Kunst

«En umiddelbar og smittende glede strømmer fra den enorme samling naiv kunst som for tiden er å finne på Høvikodden.»¹

Slik innleder Helge Røed sin omtale av utstillingen i Arbeiderbladet. Han omtaler den som vár og fin poesi, og skriver det er vanskelig å la være å dikte videre på rikdommen av forskjellige personlige uttrykk. «Drøm og realitet flettes sammen fordi alt fremtrer som en helhet, som en visjon for skaperen, en forbrødring mellom sansene og sjelen. Mer eller mindre eventyraktig forvandlet er barndommens minnebok, kjærlighetens sødme, gleden og sorgløsheten, fattigdommen og lurvetheten, virkelighet og trolleri».²

Even Hebbe Johnsrud i Aftenposten følger opp: «Jeg skal med dele min ureserverte glede over farvesans, fortellerkunst, evne til å fortette og forenkle, kort sagt komponere. Alt dette som billedkunst overhodet har å glede våre sinn med. At utstillingen gir mindre av rent intellektuell nydelse og av tekniske «svisker» i strøk og stoffbehandling, det er ikke verre enn at vi står det over».³

— Jeg tror dette er den første store mønstring av naiv kunst i Norge. Naiv kunst blir mer og mer påaktet også her, sa direktør Ole Henrik Moe til Aftenposten.⁴

Utstillingen viste omlag 200 verk av rundt 35 forskjellige kunstnere fra 20 land. Før utstillingen, som rett og slett fikk tittelen Naiv kunst, kom til Høvikodden hadde den blitt vist ved Louisiana i Danmark. Før Naiv kunst i det hele tatt la ut på reise, hadde den sin opprinnelse i Bratislava i datidens Tsjekkoslovakia, som en triennale. Triennalen viste «Insit Art»-medfødt kunst, bilder av ulærte og ikke-profesjonelle kunstnere. Johnsrud skriver at: «Det siste gjelder med reservasjoner. Der deles hver gang ut en pris til beste deltager, en pris knyttet til Henri Rousseaus navn, og Rousseau var uten tvil en malerbegavelse av de store».⁵

Johnsrud mener at man «...ikke kan sette opp klare grenser for hva som er naivt og hva som er profesjonelt naivistisk innenfor den vestlige billedkunst som helhet». «Hva den gjør er å utvide vårt kjennskap til bildende kunst idag, til deler av den som er oss ukjente fordi vi ikke bor i Jugoslavia, Tsjekkoslovakia eller Polen. Eller kjenner de «primitive» kunstneres arbeider i Frankrike og Belgia».⁶

Inne i kunstsenteret varStore Prisma for det meste viet til to jugoslaver: treskjæreren Zivkovics merkelige «totempeler» i en figurstil, og den «naive» pioner Ivan Rabuzin. Sistnevnte mottok Rousseauprisen under triennalen, og det var også ett av hans verk som prydet den offisielle utstillingsplakaten.

Rabuzin var utstillingens æresgjest. Hans bruk av lysende farger og enkle komposisjonsregler står, ifølge Johnsrud, i et visst forhold til folkekunst, og var hverken naturalistisk eller modernistisk konstruktiv.⁷ «Kaller vi den naiv må vi bare reservere mot en tolkning av ordet i retning av det ureflekterte og umiddelbare, det er denne kunsten nemlig langt fra. Andre malere og treskjærere på utstillingen representerer dette, men gjennomgående er vel humor, virkelighetssans, sosial satire og maleglede tilstede i noenlunde samme grad som i annen billedkunst idag, om vi bare innser at «modernisme» ikke er ensbetydende med nonfigurativ eller eksistensiell kunst, og at det foregår mer i avantgardekunsten enn happenings».⁸

Av norske representanter på utstillingen var det to: Johan Berner Jakobsen (1859—1939) og Gustav Gideon Liljeholm (1889 —1975). Disse hadde kommet med etter at utstillingen var kommet fra Danmark. Jakobsen var en autodidakt fisker fra Balsfjord. Han debuterte med seperatutstilling i Kunstnerforbundet i april 1928. Liljeholm var født i Sverige, skredder av yrke, og en av Norges få naivister. Han debuterte på Høstutstillingen i 1953 og ble antatt de følgende tre år, men han var så godt som ukjent da han var med i utstillingen på Henie Onstad i 1973. Etter utstillingen har verket til Liljeholm kommet med i Henie Onstad-samlingen.