Vi vil det skal vare evig

Vi vil det skal vare evig var regissert av Karlsen og omfattet tekster av Løveid og musikk av Ianke.

Hva skjer når musikk, tekst og billedkunst stilles sammen med selve iscenesettelsen som akse?

På initiativ fra kunstsenteret skrev Løveid tekster med mu­seum som stikkord; tekster om bevaring, om forsøk på å fastholde tidens ubønnhørlige strøm. Med tekstene som utgangs­punkt, ut­formet Karlsen en forestilling hvor hun boksta­velig talt satte temaet «beva­ring» i scene. Gjennom Løveids ord, seg selv og egne arbeider, foruten det tredje bærende elementet – musikk, skapte Karlsen en opplevelse utenom det vanlige.

Dagen før forestillingen sto et intervju med Løveid på trykk i Arbeiderbladet:

– Arbeidstittelen har vært «Vi vil det skal vare evig», forteller Cecilie som møtte Arbeiderbladet for­leden over en meget tørr rosevin -kvelden ble alt annet enn kjedelig.

– Først tenkte jeg på «Museum» som tittel, det ble for tørt, for tilknappet, for avgrenset. Tema? I stikkordsform: oppbeva­ring, preparering, ta vare på noe, museum. Men­nesker i alle epoker for­søker å gripe livet. Vi be­varer den vi har kjær. Bilder av bikkja. Folk stopper ut elger de har skutt. Vi ønsker å gripe tiden som ubønnhørlig driver videre. Eksisten­sielt? Det er banalt. Til syvende og sist handler det om liv og død.

– Hvordan, hva skal skje på Høvikodden?

– Jeg tror jeg skal væ­re på eller i en monter ... framføre tekster, jeg skal være moderne kledt, fra min tid. Det er Inghild som regisserer det hele, lager omgivelser. Bjørn skal være kledt som det seg hør og bør for en mu­siker – i kjole og hvitt, ikke i «Høvikodden-an­trekket», fløyelsbukse og vest. Bjørn skal spille ver­ker for kontrabass i 70-årene, men også ur­framføre et bestillingingsverk fra Kulturhuset i Stockholm, «Distraction». Omkring oss vil det være rekvisitter, lyder og lys.