Mauricio Kagel: EX-POSITION

August 1978 fylte Henie Onstad 10 år. Dette ble feiret blant annet med tre bestillingsverk:

• Jan Garbarek Trio, Jan Erik Vold og Høvik Ballett: Hvitt på hvitt. Koreografert av Merete Bergersen
• Lasse Thoresen: Skapelser
• Mauricio Kagel - EX-POSITION
  

Men la oss først spole litt tilbake.

Etter de ti første årene, proppfulle med program, var den tverrfaglige profilen til Henie Onstad godt etablert. Dog startet ikke jubileumsåret på topp; publikum uteble og man måtte reparere lekkasjer på både tak og veranda. Men det tok seg opp etter hvert. På kunstsiden kunne kunstsenteret skilte med utstillinger med Christo, Mark Boyle og Munch & Monet, samt Jan Groth, Bjarne Ness og en vandreutstilling fra MoMA om surrealisme.

Den mest finurlige utstillingen det året må ha vært Henie Onstad og pressen: et utvalg av all slakt og ros som hadde stått på trykk siden åpningen. Kunstsenteret skuet bakover for å kunne se fremover. Og det var ikke rent lite å se tilbake på. I løpet av de første ti årene hadde Henie Onstad presentert 157 utstillinger, 532 konserter, 108 teaterforestillinger, 94 danseforestillinger, 24 operaforestillinger, 14 happenings, multimedia- og lyrikkforestillinger og 527 filmfremvisninger!

Jubileumshelgen 19. og 20. august 1978 tok direktør Ole Henrik Moe en prat med VG. På spørsmål om hva han hadde lært de siste ti årene svarte han:

– At det jevne publikum er ganske nærsynt. Enten må en utstilling være sensasjonell eller så må den være gammelkjent stoff. Når man mønstrer utstilling av kunst som verken er det ene eller det andre, uteblir publikum, selv om kunsten er aldri så god. Vi har påtatt oss en vanskelig oppgave: å gjøre det ukjente kjent.¹

Dessverre fikk ingen av donatorene oppleve jubileumsfeiringen; Sonja Henie døde i 1969 og Niels Onstad gikk bort tidlig på sommeren 1978. Han var aktiv til det siste og bevilget skulpturer av Jean Dubuffet og Henry Moore i gave – og betalte halve honoraret til Mauricio Kagel. Den tysk-argentinske komponisten, film- og teaterregissøren stod for det tredje, og siste, bestillingsverket til jubileumsfeiringen. Selve fremførelsen fant sted 14.–17. september, men allerede i forkant var det både syverksted og forberedelser ved kunstsenteret.

Kagel hadde vært en viktig aktør ved den gryende avantgardescenen i Buenos Aires på 1950-tallet før han relokaliserte til Tyskland, hvor han etterhvert ble kalt gudfaren til det musikalske teateret. Til bestillingsverket ved Henie Onstad, fikk han frie tøyler - med den ene forutsetningen at det måtte ta form som et musikalsk teater. Han hentet inspirasjon fra både norsk folkemusikk og religiøs puritanisme. Han bestilte plater og fant frem lutherske koraler av Johann Sebastian Bach med tyske tekster, som gikk igjen i den norske koralboken. Resultatet inneholdt både elektroniske megafoner og innebygde trommemaskiner med rhumba-, bossanova- og slow rock-rytmer. Selv sa han at det som karakteriserte verket musikalsk var «det umulige ekteskap mellom underholdningsmusikk og seriøs musikk».²

I den teatralske utformingen av verket tok Kagel for seg en rekke idrettsgrener: sprang, bryting, boksing og roing. Ti gymnaster skulle spille og konkurrere - iført kapper bukser, ponchoer, turbaner, flagg, seil, telt og bandasjer. Totalt tok det to tonn filler, innkjøpt fra en bedrift i Nitteldal, for å sy sammen kostymene. Disse ble sydd av en gruppe bestående av Eva S. Lendl, Grethe Lendl og Eva Willum. Og her var IKKE tanken at plaggene skulle være praktiske i forhold til idrettsgren, dog heller hemmende for å fremheve det komiske elementet og preget av slapstikckhumor. Til dette sa Kagel selv: «Det er naivt å tro at humor ikke er seriøst».³

Hele gymnatikkgjengen i Darfstellendes Spiel fra Deutsche Sporthochschule, som kom med buss fra Tyskland, og Kagels ensamble, ble innlosjert i Sonja Henie og Niels Onstads tidligere bolig på Landøya under forberedelsene. De tok hele tre uker, og under arbeidet med å sy forstillingen i hop, sto dørene til salene åpne for publikum til å titte inn og bivåne sy- og øvingsprossessen. Kagel mente at EX-POSITION ikke skulle betraktes som et endelig verk, men heller en evolverende innstudering og prøveperiode over tre uker. Dette ble understreket ved å hyre inn to fotografer for å dokumentere hele prosessen: Tom Sandberg og Hans Jorem. Bildene de tok ble fortløpende fremkalt og hengt opp i Prisma-salen i en løpende utstilling.

Da verket endelig hadde sin premiere, ble det en internasjonal suksess og aviser fra hele Europa skrev om stykket. Det reiste også videre til Pmpidou-senteret i Paris.

Kilde: Mot det totale museum av Lars Mørch Finborud.