Henie Onstad Kunstsenter rommer ulike samlinger av enkelte kunstnere bygget opp i nært samarbeid med kunstnerne selv både i forbindelse med utstillinger og i kontakt over lang tid. Det gjelder også den omfattende samling med arbeider av Zdenka Rusova, bygget opp gjennom gaver og kjøp over en periode på 35 år.
Zdenka Rusova (1939) er født og utdannet i Praha, kom til Norge første gang i 1967 og ble norsk statsborger i 1974. Hun er ikke kjent av så mange utenfor sine to land, men samlingen av hennes arbeider er viktig først og fremst fordi hun er en betydelig og særpreget kunstner, men også fordi hun gjennom sin kunst og sitt virke har brakt inn i norsk kunstliv nye og verdifulle kvaliteter og elementer fra en sentral-europeisk tradisjon tidligere ukjent for de fleste.
Kunstsenterets første direktør, Ole Henrik Moe, har skrevet om kunstneren:
”En utrolig styrke må bo i dette mennesket som fra hjertet av Sentral-Europa og med sin flerkulturelle bakgrunn planter seg inn med suveren selvfølgelighet i et snevert, skandinavisk miljø.
Jeg opplevde henne første gang i 1966 på en utstilling i galleriet for unge kunstnere i Praha, der hun stilte ut noen raderinger av mer eller mindre abstraherte kvinnehoder som umiddelbart slo meg med sin originalitet og styrke. Til Norge kom hun - etter eget sigende - med rent intuitiv styrelse - et par år etter og slo seg ned her for godt i 1970. Med seg brakte hun sin mangslungne sentraleuropeiske kultur, et velproporsjonert tegne- og grafikktalent og en nærmest grensesprengende energi. Et velsignet fremmedelement som kom til å berike norsk kunst- og kulturliv i årene som fulgte. Stilen og uttrykket fra den gang i Praha videreførte hun i grafikken og ikke minst i sine tegninger, utført i en teknikk som av og til grenset til det monomane. Hun greide å kombinere feminin ømhet og mykhet med maskulin aggressivitet og styrke. Motivene som alltid tok sitt utgangspunkt i mennesket, det kroppslige, gjennomgikk en stadig strengere stiliseringsprosess uten at det utpreget organisk-sensuelle som alltid har karakterisert hennes kunst, gikk tapt.
Til syvende og sist er det vel hennes identitet som kvinne og kunstner det dreier seg om i hennes skapende virksomhet. Dette har sikkert ikke vært noen selvfølgelig vinning, men har voldt henne intenst slit og intellektuell uro. Sin nasjonale tilhørighet har hun funnet og valgt Vi regner henne nå som stødig norsk.
Det var nær sagt selvfølgelig at et individ med hennes energipotensial kom til å bety noe i et miljø som det norske. Lykkeligvis for oss, gikk hun etter hvert inn i undervisningen og tjente flere år som professor ved Kunstakademiet.
Hennes første utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter var i 1971. Hun har siden hatt flere. Hun fremholder stadig den betydning Kunstsenteret har hatt for henne. Det er et spørsmål om ikke hun også har hatt betydning for Kunstsenteret. Hun har stadig vært en pådriver, et incitament i vårt miljø. Europa er faktisk kommet oss nærmere med henne. ” (Ole Henrik Moe i utstillingskatalog fra Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden 1998)
Zdenka Rusova var i lange perioder nært knyttet til undervisningen ved flere av landets kunstakademier. I Oslo var hun dessuten rektor fra 1987-92, som første kvinne i Norden med et slikt verv. Slik har hun satt sine varige spor og gitt nye verdifulle impulser til norsk kunst og kunstliv. Derfor er det også viktig at hennes kunst finnes å se i landets sentrale samlinger som ved Henie Onstad Kunstsenteret hvis samling med tegninger, grafikk og malerier av kunstneren er betydelig også i omfang, med flere hundre arbeider som spenner over de fleste fasene i hennes omfattende produksjon med naturalistiske arbeider med en surrealistisk undertone fra hennes første tid i Tsjekkia, og over til de senere abstrakte variasjoner. Slik sett er dette nærmest for en studiesamling å regne. Igjen finner vi her en spesialsamling som viser mangfoldet i Kunstsenterets ulike nedslagsfelt og som knytter båndene både til den nasjonale og til den internasjonale kunstscenen.
