Sonja Henie og Niels Onstad inkluderte flere av kunstnerne rundt Galerie Denise Renée i sin samling, men aldri Victor Vasarely (1906 – 1997). Gjennom nettopp Galerie Denise Renée var kunstneren imidlertid tidlig introdusert i Norge gjennom galleriets utstillinger her i 1948 og 1952. Mange av Vasarelys arbeider skulle finne veien til norske privatsamlinger etter hvert, med Konrad Gromholts samling som den viktigste. I likhet med så mange andre privatsamlinger i Norge ble imidlerid også denne oppløst, og i offentlige samlinger var Vasarely dårlig representert.
Private initiativ sto så i 1981 bak opprettelsen av hva som skulle bli kjernen i et Vasarely-senter i Oslo, basert på en donasjon av kunstneren. Etter mye uenighet og konflikter endte det hele med at Vasarely krevet bildene tilbake ti år senere. Etter nye private initiativ besluttet så kunstneren det påfølgende år, i 1993, å donere 82 av arbeidene til Henie Onstad Kunstsenter.
Samlingen består av tegninger, collager, serigrafier og multipler, og strekker seg over perioden 1935 til 1982. Samlingen viser kunstnerens utvikling fra figurative motiver i 1930 årene og frem til et rent nonfigurativt formspråk basert på systematisk utarbeidete prinsipper frem mot 1960, og videre til de muligheter hans plastiske billedsystem utfoldet senere.
Med betoning av det multipliserte verk, gir samlingen et interessant innblikk i kunstnerens holdning til kunstbegrepet og kunstens funksjon i samfunnet.
Men alt endrer seg med utgivelsen av multipler, i form av serigrafier, relieffer og skulpturobjekter, for her blir utgangsverket gjenskapt helt trofast og uinnskrenket… Selve oppfattelsen av kunstverket, hele etikken i kunstnerisk skapende virksomhet, blir dermed gjenstand for en dyptgripende forvandling: Verket får ikke lenger sin verdi fra kunstens ”signatur”, men fra sitt utsagn, fra følelsen og sjokket, fra budskapet det alltid klarer å formidle, uansett hvordan.
Det bidrag multiplene representerer har dermed en dobbeltkarakter. På den ene side legemliggjør de mulighetene for mangfoldiggjørelse av kunsten; en mangfoldiggjørelse der kvaliteten ikke lenger henger sammen med antallet. Og på den annen side ødelegger de den fullstendig avleggse myten om det enestående mesterverk som ikke kan etterlignes, siden de er forbundet med denne forestillingen om å være mange.
Bare det at multiplene finnes, gjør at kunsten kan flytte ut i gatene, trenge inn i byen og naturen, og få innflytelse over menneskets bevissthet, ikke lenger bare hos en privilegert elite, men hos massene.
(Fra Klaus Albreht Schröder: Victor Vasarely, München 1992)
Ved bruk av tidens tekniske muligheter for reproduksjon utfordret Vasarely idéen om det originale kunstverk og søkte å løsrive den visuelle billedidéen fra verkets unikhet. Mangfoldiggjøring og dermed tilgjengeliggjøring av kunst for folk flest var et ledd i denne strategien og lå til grunn for hans gave til Norge. At arbeidene fant sitt endelige tilhold på Henie Onstad Kunstsenter, modernismens høyborg i landet, var slik sett naturlig og utgjør et spennende supplement til kunstsenterets kjernesamling.
