TRACES AND SPACES

Isamu Noguchis (1904-88)
Jan Groth har alltid vært opptatt av Østen, av etruskisk kunst og kykladisk skulptur i sin søken etter å gi form til arketypiske bilder i et visuelt språk som overskrider tid, nasjonale grenser og individuelle opplevelser. Møtet med Noguchis kunst og hans arbeiders rike variasjon over både geometriske og organiske former som symboler på naturens livgivende kraft, ble svært stimulerende i så måte. Groths formspråk utviklet seg i en annen, mer abstrakt retning, men Noguchis bruk av det negative rom og arbeidenes meditative kvaliteter har alltid inspirert ham.

Ruth Vollmer (1903-82)
Vollmer er en annen kunstner Groth stiftet bekjentskap med i New York. Hun var tilknyttet kretsen av minimalistiske kunstnere rundt Sol LeWitt og fikk stor betydning for Groth. Hennes følelse for det biologiske som så få andre av minimalistene ville vedkjenne seg, følte Groth som europeer seg straks hjemme i. Ruth Vollmer utgjorde for minimalistene en bro mellom dem selv, Bauhaus og de europeiske konstruktivister som Gabo og Pevsner. Selv opererte hun i sin kunst med matematiske former som hun anså som renere enn språket, og mente at de, som musikken, var fri fra de fleste assosiasjoner. Selv om hennes teknikk og formspråk var rotfestet i en konvensjonell modernisme, så hun på sine skulpturer nærmest som ”fundne objekt”, som enkle modeller av naturlover snarere enn som kreative, konstruerte former.

Alberto Giacometti (1901-1966)
Giacometti er den som oftest trekkes frem i forbindelse med Jan Groths skulpturer. Særlig i hans tidligste, mest ”figurlige” skulpturer ser vi en slående likhet både med hensyn til materialbehandlingen og figurenes forhold til rommet. Begge kunstnerne arbeider med spinkle, langstrakte former, nærmest transparente konstruksjoner, som ved sin intense tilstedeværelse skaper dype vibrasjoner i rommet rundt. Det er imidlertid viktig å understreke at de to kunstnerne både i arbeidsmåte og innhold skiller seg klart fra hverandre. Giacometti skaper fylde i rommet ved å skjære fra, mens Groth legger til. Hos Giacometti dreier det seg alltid om figurer, mennesker, som formelig spises opp, tæres opp av rommet, og hvor nærmest bare sjelen står igjen. Groths strek kan også oppfattes som en nervestreng, men som form er skulpturen abstrakt. Men slektskapet vil alltid være der, og det er hele tiden hva Jan Groth kaller tilstandskunst vi snakker om.

Eva Hesse (1936-70)
Hesse arbeidet med former som ofte var organiske, kraftige og spinkle på samme tid, utført i skjøre materialer som glassfiber og latex. Da Groth møtte hennes kunst i New York opplevde han en form å etablere organismer på som i og for seg var gammel, men som gjennom Eva Hesses verk ble fornyet. Hennes arbeider er spinkle og kraftfulle på samme tid og har noe av den uro han selv søker å formidle. Hos Hesse er kjernen ofte tildekket, men som Groth selv sier; hadde man kledd av objektene, ville de ligget nær opp til hans egne skulpturer.

Henri Michaux (1899-1948)
Michaux´ bilder har alltid fascinert Jan Groth. Setter man enkelte av Michaux’ tusjtegninger opp mot Groths, kan man finne frapperende likheter, men deres søken var forskjellig. Mens Michaux tok sitt utgangspunkt i ordet og oftest endte opp med figurative formasjoner i sine raske, impulsive notasjoner, er det det motsatte; langsomheten og konsentrasjonen i tilblivelsesprosessen som former Groths enkle strek. Den visuelle dynamikken og de enkelte tegn hos Michaux kunne fascinere ham, men det var ærligheten, påståeligheten og det maniske ved denne kunstneren han var mest opptatt av.

Denne utstillingen presenterer Groth, hans samtidige og hvem som har inspirert ham. Her presenteres verdenskunst i et omfang vi sjelden ser i Norge.

Jan Groth rundet 70 år i 2008, noe som ga en god anledning til å gjøre denne markeringen. Gjennom et samarbeid mellom Stavanger Kunstmuseum og Henie Onstad Kunstsenter har man klart å skape en utstilling som både vises i Stavanger og på Høvikodden, to steder som regnes som Jan Groths ”to hjem”. Mønstringen viser for første gang store grupper verk av betydningsfulle kunstnere som Eva Hesse og Isamu Noguchi, i tillegg til et velkomment gjensyn med Louise Bourgeois. Her presenteres kunstnerskap som viser tendenser i tiden og åndsslektskap på tvers av tid og geografi.

Sonja Ferlov Mancoba (1911-84)
Dette var en av de danske kunstnerne Groth følte seg mest beslektet med. Hun tilhørte en annen generasjon, men han så paralleller i deres kunstneriske streben. De arbeidet i forskjellige materialer og med forskjellig formspråk, men Sonja Ferlov Mancobas skulpturer med volumer som griper ut i rommet for så å fanges inn i sine egne hull og åpninger; noen slanke, spenstige, noen som spisse knokler og kuleledd, fremkaller arketypiske former som kjennetegner mye av vårt århundres kunst, også Jan Groths.

Utstillingen rommer 112 arbeider, hvorav 33 av Jan Groth selv, og spenner over ulike kunstneriske uttrykk som maleri, skulptur, tekstil, tegning, akvarell og video.

Utstillingsansvarlig: Henie Onstad Kunstsenter i samarbeid med Rogaland Kunstmuseum.
Prosjektansvarlig direktør Peter Meyer, Rogaland Kunstmuseum og direktør Karin Hellandsjø.
Kurator direktør Åsmund Thorkildsen, Drammen Museum.

7. MAI – 13. SEPTEMBER 2009
PRISMASALENE