Mark Boyle (1934-2005) utgjorde fra midten av 1960 tallet og frem til sin død 40 år senere et sentralt, livgivende element i engelsk og europeisk kunstliv. Han startet sin kunstneriske bane som lyriker. Inspirert av surrealismen og dadaismen bygget han opp sine dikt som ”chance structures”, der det impulsive, tilfeldige fremsto som et overordnet element. Etter hvert forlot han denne genren for billedkunsten, og arbeidet på begynnelsen av 1960 tallet med assemblager og collager satt sammen av skrot og tilfeldige materiale og gjenstander, utstilt med titler der det tilfeldige aspektet ga dem en surreell undertone. Mark Boyle og andre samtidige britiske kunstnere som Richard Hamilton tok i slike og lignende arbeider opp arven fra dadaistene. Selv ble de igjen forløpere for lignende uttrykksformer brukt av Fluxus-bevegelsen og kunstnere som Joseph Beuys og Wolf Vostell.
Assemblagene følges så av hans såkalte ”Random studies”, en serie med studier av tilfeldig valgte steder på rivningstomter i Shepherd’s Bush i London. Et mønster begynte å avtegne seg i Mark Boyle’s arbeid. Fra assemblagene der han selv satt sammen de funne materialene, begynte han her å overføre stykker av jordens overflate til plater som etter ”bearbeidelse” ble vist som bilder å veggen. Etter hvert som teknikken ble videreutviklet, ble kunstneren selv et medium hvis oppgave det var å synliggjøre virkeligheten rundt oss i alle dens nyanser og former.
Samtidig drev Mark Boyle på 1960 tallet med en rekke events og happenings blant annet sammen med sin partner Joan Hills som han hadde møtt i 1956. Together they embodied the 1960s spirit of experimentation, creating their Son et Lumiere events and The Sensual Laboratory, setting up events using sound and light to examine bodily fluids and functions. This led to psychedelic light shows and collaborations with Jimi Hendricks and jazz-rock pioneer group Soft Machine.
Som en naturlig følge av dere mangfoldige aktiviteter gjennom 10 år lanserte Mark Boyle og Joan Hills så i 1969 sitt store prosjekt ”Journey to the Surface of the Earth”. Utgangspunktet var et verdenskart som i perioden mellom 1968 og 1969 ble påført 1000 hull etter pilkast fra publikum som deltok med bind for øynene. Boyle, Hills, deres to barn Sebastian og Georgia og andre medarbeidere oppsøkte så stedene, det ene etter det andre, og tok ”avtrykk” som etter bearbeiding i atelieret senere ble utstilt.
Teknikken ble hele tiden utviklet og muliggjorde stadig nye gjengivelser av til dels svært utilgjengelige steder og materialer, men målet var alltid å rekonstruere, gjengi et stykke natur så nøyaktig som mulig. Også hans egen kropp, fra prosjektet ”Bodily Fluids and Functions”. For Mark Boyle selv var det en nærmest sensuell opplevelse hver gang slik å gjengi og synliggjøre vår tilværelse. Det ble et slags allkunstverk som oppsummerte og bar i seg alle hans tidligere aktiviteter og erfaringer. Arbeidene har lite å gjøre med land-art og andre av samtidens kunstformer knyttet til naturen. Til tross for prosjektets karakter av et nærmest vitenskapelig arbeid, hadde det også lite felles med fotorealismen og hyperrealismen. Da lå han nærmere impresjonismen og romantikken i sitt forsøk på å gi en størst mulig nøyaktig og tro gjengivelse av naturen. For Mark Boyle dreiet det seg imidlertid om enheten og mysteriet som preger hele vår tilværelse og han forsøkte i sin kunst å gjøre hele den konkrete virkelighet vi lever i om til et fascinerende stykke teater.
Slik gjorde han John Ruskins ord til sine:
The whole function of the artist in the world is to be a seeing and feeling creature; to be an instrument of such tenderness and sensitiveness, that no shadow, no hue, no line, no instantaneous and evanescent expression of the visible things around him, or any of the emotions which they are capable of conveying to the spirit which has been given him, shall either be left unrecorded, or fade from the book of record. The work of his life is to be twofold only: to see, to feel. The more a painter accepts nature as he finds it, the more unexpected beauty he discovers in what he first despised.
Slik Mark Boyles liv og virke ble uløselig knyttet sammen med Joan Hills i nært samarbeid, ble også deres to barn trukket inn i arbeidet. Fra og med 1971 reduserte han arbeidet med World Series til å omfatte de fire familiemedlemmene. Som en rekke andre av vår tids kunstnere som Christo, Oldenburg, Kabakov og andre som også har trukket sine partnere med i gjennomføringen og signeringen av sine prosjekter, understreket Mark Boyle at det her dreiet seg om et samarbeid der de ulike kreftene var, om ikke like i utgangspunktet, så like viktige for resultatet, ved etter hvert å signere alle arbeidene ”Boyle Family”.
Denne familien var det så som skulle knytte bånd til ”familien” på Høvikodden allerede tidlig på 1970-tallet. Etter at kunstsenterets direktør Ole Henrik Moe ble oppmerksom på Mark Boyle under ungdomsbiennalen i Paris i 1967, ble han invitert til å stille ut i Norge. Det skulle bli flere utstillinger etter hvert, og kunstsenteret var et av de første museer som kjøpte inn arbeider av ham. På midten av 1980 tallet ble så ”The Boyle Family Archive” etablert i kunstsenteret med materiale donert av kunstnerfamilien.
Dette er et omfattende arkiv som i tillegg til flere større arbeider og dokumentasjonsmateriale, rommer eksempler på alle Mark Boyles tidligere perioder fra 1959 til midten på 1980 tallet. Spesielt er gruppen av arbeider fra prosjektet ”Dig” i 1966. Dette var et utgravingsprosjekt på en branntomt i London, utført av et 30 talls personer engasjert av Boyle og for anledningen organisert som ”The Institute of Contemporary Archaeology”.
The Boyle Family Archive er et sluttet arkiv som i dag trekkes inn i ulike utstillings- og publikasjonssammenheng. Den bærer vitne om Henie Onstad Kunstsenters stolte historie og føyer seg naturlig inn med kunstsenterets andre samlinger med arbeider av blant annet Joseph Beuys, og trekker trådene over til Fluxus-samlingen og til dagens programprofil .
