Det er neppe noen annen som har dominert kunstløpssporten som Sonja Henie. Hun kan uten tvil beskrives som en hovedattraksjon i kunstløpets historie, både gjennom sin amatørtid og senere som profesjonell. Hennes like på isen vil neppe bli å finne.
Sonja var en vinner, både på isen og i det andre hun foretok seg. Hennes navn var kjent verden over, og hun vil alltid forbli et forbilde for kunstløpere.
Sonja Henie ble født i Oslo 8. april 1912. Hun var eneste datter av Wilhelm og Selma Henie. Wilhelm Henie hadde arvet en meget innbringende pelsforretning, og var ved siden av en meget populær sykkelrytter – han vant verdensmesterskap i 1894. Han visste av erfaring hva som skulle til for å nå til topps, og han – mer enn noen annen – veiledet sin datter i hennes karriere.
Hennes mor var en kolossal støtte gjennom livet. I Sonjas amatørtid tegnet moren alle hennes vakre skøytekostymer.
Fra sine foreldre hadde hun arvet både en kolossal fysikk og en sterk konkurranseånd. Fra 5 års alderen gikk hun på ballettskole, og året etter fikk hun sitt første par skøyter. Fra den dagen tilbrakte hun all sin tid på skøytebanen og det varte ikke lenge før hun var med i konkurranser. Den første premien hun vant var en liten papirkniv med perlemorskaft, og denne forble hennes mest dyrebare eie gjennom hele livet.
Sonja fikk de beste trenere som kunne oppdrives – blant andre den profesjonelle treneren Oscar Holthe, og tidligere Norgesmester Martin Stixrud. Etter hvert tok Wilhelm Henie henne med seg utenlands til Chamonix og Budapest for å trene.
Selma Henie tok også datteren med til London til ballettundervisning hos den berømte russiske ballerinaen Karsavina. Sonjas idol og forbilde var Pavlova., og hun koreograferte inn ballett i sine løp. Hennes senere ”Svanen” vil nok bli husket av mange.
I 1924 vant Sonja 1. premie i Norgesmesterskapet, men ikke tittelen, da hennes pliktøvelser ikke nådde minstekravet. Etter en 2. plass i Verdensmesterskapet i 1926 i Stockholm, sa hun etter konkurransen: ”Jeg vant ikke denne gangen, men neste år vinner jeg, og fra da av vil jeg aldri tape igjen.”
Fra 1927-1936 vant hun tre Olympiske gullmedaljer (1928-1932-1936), 6 Europamesterskap på rad og 10 strake Verdensmesterskap. Da hadde hun vunnet nesten alt det var mulig å vinne. Ingen annen mann eller kvinne kan vise til noe liknende innen kunstløpsporten. Hun var blitt Norges store nasjonale idol.
BIOGRAFI
Tidlig på høsten 1936 reiste familien Henie til Amerika, der Sonja ga en rekke oppvisninger før familien ankom Hollywood. Wilhelm Henie leide den eneste skøytebanen The Polar Palace for to kvelder. Deretter kontaktet han aviskongen Randolph Hearst og hans venninne, skuespillerinnen Marion Davies, for avisreklame. Marion Davis skulle ta seg av alle invitasjoner.
Sonja ble en sensasjon. Ingen i Hollywood hadde sett kunstløp. Alle de store stjernene var tilstede med unntagelse av en viktig person, Darryl F. Zanuck, sjefen for 20th Century Fox. Han kom neste aften, og noen dager senere inviterte han Sonja og faren til sitt kontor for å drøfte en eventuell filmkontrakt. Det første møte endte uten resultat. Sonja visste hva hun ville ha, men Zanuck sa nei. Senere kom det til et nytt møte, og etter en voldsom diskusjon måtte Zanuck gi etter for hennes krav. Hun undertegnet en 5-års kontrakt der hovedrollen ble belønnet med 75.000 dollar pr. film. Prisen gikk snart opp til 125.000 dollar - en film i året, og tillatelse til å kjøre sitt isshow når hun ikke var opptatt med filminnspilling.
Zanuck erklærte senere: Jeg har engasjert Sonja Henie og hennes skøyter. Selv om hun ikke kunne gå på skøyter, hadde jeg engasjert henne, men ikke for så mange penger.
Hennes første film, Isens Dronning (One in a million), hadde gallaforestilling nyttårsaften 1936, og ble en formidabel suksess. Snart lå et nytt manuskript på bordet, og det ble nye heftige diskusjoner med Zanuck. Sonja ville ha Tyrone Power, men Zanuck sa nei. Enda en gang måtte han gi seg.
Plutselig, idet innspillingen skulle ta til, døde hennes far Wilhelm, og Sonja sto uten sin manager og trofaste rådgiver. Men Sonja fortsatte ufortrødent videre, og viste i alle disse årene en styrke som få andre både som administrator og organisator.
Hennes filmer var stadig like populære, og mot slutten av 30-årene var hun en av Hollywoods mest populære stjerner, bare forbigått av Shirley Temple (Fox) og Clark Gable (MGM). Hennes 9 Fox-filmer spilte inn en rekordsum på $25 mill.
Med sine inntekter fra film og isshow, var Sonja snart en av USAs rikeste kvinner. Hun hadde interesser i mange andre forretningsområder i innendørsbaner, i leiegårder i Chicago og Los Angeles, en ranch i Arizona, Sonja Henie kunstløpsskole, sin egen transportable skøytebane, brennevinsforetagende, Zamboni ismaskin og en mengde Sonja Henie suvenirer. Det ble sagt om henne La ikke Sonjas uskyldige barneansikt narre dere - Sonja er en pike som vet hva hun vil ha og vanligvis får det.
Hun gikk snart i kompaniskap med Arthur Wirtz i Chicago. Han hadde skøytebane og Sonja sitt isshow. Hun produserte og var stjernen i Sonja Henies Ice Revy. Showene gikk for stappfulle hus overalt.
Men hennes privatliv var ingen suksess. Hun giftet seg 2 ganger, og begge ekteskapene endte med skilsmisse. Dessverre tok hun imot dårlige råd fra sin andre mann. Blant annet anklaget han Arthur Wirtz for ikke å gi Sonja sin rettmessige del av inntektene, og Sonja oppløste derfor kompaniskapet. Han svartelistet Sonja, så hun utestengt fra hans skøytearenaer. Hun måtte dermed ta det hun kunne få, og det ble ofte store avstander mellom stoppestedene. Dette ble en vanskelig og dyr periode for henne, men hun ga aldri opp. I 1952 begynte det å lysne noe igjen. Da hun var i Birmingham skjedde det en alvorlig ulykke. Under ouverturen falt fire tribunerader i frontseksjonen sammen, og 400 tilskuere ble skadet.
Morris Chalfen, som var stasjonert i Europa, hadde interesser i mange skøytebaner. Han hadde hørt om Sonjas mange problemer. Han kontaktet henne, og overtalte henne til å ta sitt show til Europa. Det besøkte bl.a. Paris, Berlin, Dortmund, London, og etter mange overtalelser, også Oslo. Den 23. august 1953 var det premiere på Jordal Amfi. Det ble en enorm suksess, en triumf for Sonja både kunstnerisk og økonomisk. Gjennom 33 forestillinger hadde 360.000 personer fra hele Norge sett showet. Hun besøkte Oslo enda en gang, i 1955, og da med like stor suksess. Sonja og Morris Chalfen etablerte en sterk forbindelse gjennom Holiday on Ice, kjent som Henie-Holiday. I 50-årene koreograferte hun, og var stjerne, i tre programmer for NBC Televition, og hun opptrådte også i Las Vegas. Deretter presenterte hun sitt eget show i Roxy teatret i New York.
Hennes mest berømte numre var hennes Hula-Hula dans, ballettnummeret Svanen og Tangoen. Hun opptrådte også i Sør-Amerika, noe som ble hennes siste engasjement.
Snart etter giftet hun seg igjen, denne gangen med den norske skipsrederen Niels Onstad. Henie-Holiday-årene var definitivt over. Ekteskapet med skipsreder Niels Onstad, og dermed kunstinteressen, kom på et tidspunkt da Sonja hadde begynt å trappe ned sin profesjonelle karriere. Interessen for kunst hadde de felles. De hadde hver sine favoritter blant samtidskunstnere. Etter hvert ble interessen for samtidskunst altoverskyggende for begge to. Helt fra tanken på å gjøre samlingen offentlig tilgjengelig oppsto, var det et ønske å bringe den hjem til Norge. I 1961 opprettet ekteparet hver sin stiftelse, og arbeidet med å grunnlegge et museum for moderne kunst ble igangsatt. I 1968 åpnet kunstsenteret på Høvikodden. Blant norske kunstnere fikk Sonja et spesielt godt forhold til Weidemann. De bygget opp en samling av hans bilder, og denne tilhører grunnfjellet i Henie Onstad kunstsenters samling. 14 måneder etter åpningen av kunstsenteret døde Sonja av leukemi om bord i et fly hjem fra Paris bare 57 år gammel.
Sonja Henie ble av H.M. Kong Haakon utnevnt til den yngste ridder av 1.
klasse av St. Olavs orden. Av president Mannerheim ble hun tildelt den finske
Røde Kors-medaljen med briljanter.
