– Mens tidligere kunststudenter samlet seg rundt aktmodellen for å modellere sine skisser, går studentene nå til teorien for å finne sine modeller. Det gamle regimet for å lære kunst har forsvunnet, og vi har i samarbeid med akademiet laget dette prosjektet, sier Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter.
For de tre studentene Bjarne Bare, Mari Hofseth Opsahl og Henrik Mojord Jahnsen, i nært samarbeid med kunstner/professor Dag Erik Elgin er den klassiske modellen byttet ut med institusjonen Henie Onstad Kunstsenter som studieobjekt. Hver eneste uke samles de på Høvikodden for nærgående studier av arkitektur, samling, arkiver og kataloger og ikke minst samtaler med de ulike ansatte på Kunstsenteret. Jordprøver er også tatt for å analysere Høvikoddens næringsvilkår.
Et sted for produksjon
– Opprinnelig skulle vi utvikle et utstillingskonsept med utgangspunkt i Henie-Onstad samlingen. Tidlig i prosessen ble det klart at samlingen ikke kan betraktes isolert, og det ble nødvendig å trekke inn funksjonen stedet har hatt og fortsatt har som produksjonssted. Her spiller kunstsenterets arkitektur en sentral rolle, og helt fra begynnelsen i 1968 har Engebretsen og Eikvars grunnplan befordret produksjon, ikke bare utstillingsvirksomhet og presentasjon. Historisk sett har arkitekturen muliggjort en virksomhet som har vært med på å utvide kunstbegrepet. Produksjonsmomentet merkes fortsatt når man jobber her, og kommer til å nedfelle seg i utformingen av utstillingen, sier Elgin.
Kunstsenterets navle
Kunststudentene og kunstnerprofessoren står midt inne i Kunstsenterets spesialdesignede og kompliserte glassheis. Den er bygget av glassrør med skjulte speil og er kronet med et tak av glass med sprosser av neonlys. En rolig tur i maskinen gir ikke bare en transport mellom de to etasjene, den gir også en dusj av naturlig og kunstig lys, reflektert fra uendelig mange vinkler. Akademistudentene peker og forklarer at her, i midtpunktet av den sirkelrunde heisen befinner vi oss i selve Kunstsenterets navle. Og her, i dette bevegelige punktet, har alle linjer i bygget sitt utspring.
Produksjon og bevaring
Elgin presiserer det unike ved at arkitekturens ideelle punkt er bevegelig. Mens en tradisjonell museumsplan ofte skiller mellom produksjonsarealer i underetasjen og utstillingssaler i første og annen etasje likestilles produksjon og presentasjon gjennom heisens bevegelse mellom nivåene. Dette samspillet har vært med på å forme vår kollektive hukommelse om dette stedet, forklarer professoren. I tillegg videreføres prinsippet ved at utstillingssalene ble sidestilt et studio av tilsvarende størrelse. Dette bekrefter et klart idégrunnlag fra donatorenes side. I stedet for å bygge et klassisk mausoleum, fikk arkitektene anledning til å tegne et kunstsenter for “The Art of Tomorrow Today” som befordrer utvikling og produksjon av nye kunstuttrykk.
Husets akser
Med huset som ramme for utstillingen lover studentene at publikum vil få mulighet til å se både samling og arkitektur på nye måter. - Vi ønsker å løfte frem underliggende strukturer, og jobber med hvordan vi kan synliggjøre arkitekturen, forteller Mari. De har satt seg inn husets siktakser der dagslys opprinnelig falt inn mellom utstillingssalene. Bjarne peker på hvordan husets mange tilbygg har gjort at Kunstsenteret har mistet en del av seg selv.
– Når man besøker stedet som publikum i dag, kan man lett bli forvirret. Siktlinjer, struktur og ”kunstsenterets innvoller” skal derfor løftes frem, forteller Bjarne. Som del av dette planlegges blant annet et veggmaleri.
The real thing
–Det gir mye å være her. Ikke det at Akademiet ikke er ”the real thing”, men HOK ligger på mange måter et hakk over. Det gir en unik mulighet til å jobbe konkret og samtidig energi og idéer til å jobbe videre med andre prosjekter, sier Henrik.
