4. FEBRUAR - 2. MAI 2010

Anna-Eva Bergman (1909 – 1987) er en norsk kunstner i verdensformat. Gift med maleren Hans Hartung og i samme omgangskrets som Picasso og Braque, var hun i sin tid bedre kjent i utlandet enn i Norge. For første gang presenteres nå Anna-Eva Bergmans ukjente arbeider som surrealist i en større utstilling.

”I denne utstillingen viser vi fantastiske arbeider fra Norge i perioden 1949 – 1952. Her møter vi en spontan, lekende og spørrende side ved Anna-Eva som er ukjent for de aller fleste og viktig for oss å få frem”, sier direktør Karin Hellandsjø ved Henie Onstad Kunstsenter, som har tatt initiativ til utstillingen. Perioden 1949-1952 skulle bli Anna-Eva Bergmans formende år som kunstner. I disse årene la hun grunnlaget for hele sitt senere virke.

Svaberg i Stavern

Oppholdene på Citadelløya ved Stavern somrene 1949, -50 og -51 var betydningsfulle i forhold til hvordan Anna-Eva Bergman utvikler sitt abstrakte formspråk. Der opplevde hun sammen med Carl Nesjar, Harald Ruud og Rigmor Holter, at naturen selv gikk foran når det gjaldt abstraksjon. De bølgeskurte granittsvabergene ut mot fjorden med sine myke, nesten organiske former og grafiske revner og kløfter var grunnlag for fascinerende studier. Anna-Eva trakk strukturen ut av svabergenes sprekker og revner og omsatte dem i en kvasi-abstrakt form, i tegning, akvarell og gouache.

Sin egen stil

Det er forbausende lite i disse bildene som Anna-Eva Bergman malte i Norge som kan minne om noe de samtidige norske kunstnerne holdt på med. Verken Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen eller Inger Sitter laget tilnærmelsesvis så ”ville” ting som dette.  Noen av disse bildene ble også stilt ut i Anna-Eva Bergmans første utstilling med abstrakte bilder i UKS i 1950. For det store publikum var disse bildene tung fordøyelig kost. Kanskje ikke så rart, ettersom det var nettopp på denne tiden at de første tegn til et gjennombrudd for den abstrakte kunsten viste seg i her i landet. Men også kritikerne hadde vanskelig for å bifalle arbeidene hennes.

Ny interesse

I dette nye, surrealistiske formspråket har Anna-Eva Bergmans tidlige arbeider mye til felles med Miró, og det er nettopp i denne perioden hun legger grunnlaget for sin senere spektakulære, monumentale stil. I de siste år har det norske kunstmiljøet fattet en ny interesse for Anna-Eva Bergman. Ikke bare inngår hennes kunst nå i de ulike historiske oversikter, bildene hennes har endelig fått sin naturlige plass i utstillinger og samlinger her i landet. Til tross for dette, gjenstår det likevel fortsatt mye i arbeidet med å gi hennes kunstnerskap sin rettmessige plass i etterkrigstidens norske kunsthistorie.

For første gang

Som helhet er perioden 1949-1952 i Anna-Eva Bergmans kunstnerskap aldri tidligere belyst, verken nasjonalt eller internasjonalt, i utstillings- eller i forskningssammenheng. Dette er oppsiktsvekkende fordi det var arbeidene fra denne perioden som skulle danne basis for hele Anna-Eva Bergmans senere kunstnerskap. Med røtter i europeisk kunst, slik hun hadde møtt den i Tyskland, Frankrike, Italia og Frankrike på 1930-tallet, utviklet hun i disse årene en abstrakt surrealistisk stil. Inspirert av Kandinsky, av spontanismen, surrealismen og automatismen, og med referanse til Joan Miró, Paul Klee og ikke minst til Hans Hartung, skapte hun sin egen stil i disse årene. For første gang samles her hele 126 verk fra årene 1949-1952. For å sette bildene inn i en sammenheng rommer utstillingen i tillegg et 16 talls monumentale arbeider fra 1956 til 1987; hvorav flere aldri tidligere har vært vist i Norge.

Utstillingen er kommet til gjennom et samarbeid mellom Henie Onstad Kunstsenter, Bergen Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum og Fondation Hartung - Bergman i Antibes, Frankrike. De fleste arbeidene er utlånt herfra. Etter visning på Henie Onstad Kunstsenter, vil utstillingen bli vist ved Bergen Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum.

 

Karin Hellandsjø forteller om Anna-Eva Bergman og utstillingen: