Ilya Kabakov, Selvportrett, 1962.
Ilya Kabakov (f. 1933) flyttet til Vesten i 1988 fra Sovjetsamveldet og bergtok en hel verden med album-serien ”Ten Characters”. Det var en moden kunstner som ankom Vesten. Gjennom sine ”Totalinnstallasjoner” fant han det medium han trengte. Kabakovs kunst bærer vitnesbyrd om et liv og et samfunn det har vært maktpåliggende for ham at ikke måtte glemmes og forties.
Siden Kabakov kom til Vesten har han laget nær 200 installasjoner, utviklet i samarbeid med hustruen Emilia Kabakov. Han fremstår i dag som hva den amerikanske kunsthistorikeren Robert Storr har kalt sovjetsamfunnets hemmelige antropolog og arkeolog: “He is, in all his guises, the preeminent explorer of Russia’s inner spaces and the most important link to its longstanding visionary tradition… A poet of facts; a spinner of tales, who’s aims are narrative, but who’s means are pictorial.”
Kabakov i endring
Nå som Kabakov nærmer seg 80 år, kan vi med interesse konstatere at hans kunstneriske medium har endret seg. Det er ikke lenger de store installasjonene som opptar han, men maleriet som separat objekt. Det bør ikke forbause. Hans kunstneriske bane startet som maler og nå vender han tilbake til utgangspunket. Maleriet har alltid vært et av hans viktigste verktøy, selv om det lenge fikk rollen som rekvisitt i installasjonene. Et tilbakeblikk på Kabakovs maleriske oeuvre gir et innblikk i hele hans kunstnerskap. Oeuvrekatalogen fra 2008 viser over 600 malerier og siden har flere kommet til. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter viser et 50talls arbeider og reflekterer hovedlinjene i hans maleriske produksjon, med vekt på senere arbeider.
Et liv i roller
”The Man who describes his Life through Personnages” er person nummer åtte i Kabakovs albumserie “Ten Characters”. Kanskje er dette det nærmeste man kommer Ilya Kabakov selv. Hele sitt liv har han skapt roller som han omtaler som sine “personnages”. De er alle ham, samtidig som de er andre. Hvilken rolle har så betrakteren? Forvirringen som oppstår er ledd i Kabakovs strategi. Den fungerer både som en slags overlevelsesmekanisme, men også for å bringe situasjonen ut av dens sosiale kontekst, og over i en universell sfære. Ilya Kabakovs maleriske oeuvre blir en scene for hans ulike ”personnages”, forstått som malere. Ofte ga han dem navn, så han lettere kunne tydeliggjøre dobbeltrollen, og gå i ’dialog’ med dem. I utstillingen vil vi møte en rekke av disse.
Moskvas eksperimentelle scene
Etter fullført skolegang mot slutten av 1950-tallet gjorde Kabakov som de andre studentene, han kastet seg over maleriet. Dette til tross for at det var som grafiker han tok sitt diplom. I mange år fremover livnærte han seg som illustratør av barnebøker. Kabakovs rollespill startet opp med en Cezanne- inspirert maler tidlig på 60-tallet, etterfulgt av en konstruktivist, hvorpå det ble konseptkunsten som fanget hans interesse. Han var tydelig inspirert av det eksperimentelle kunstnermiljøet i Moskva der han selv ble en av frontfigurene. I dag ser vi klare paralleller mellom dette miljøet og Fluxus-gruppene som omtrent samtidig dukket opp rundt om i Europa og Amerika. De arbeidet alle med ulike media, og krysset grensene mellom musikk, teater, poesi og visuell kunst i sine manifestasjoner. Kabakov understreker selv at han aldri var noen protestkunstner eller dissident, uten en betrakter som gjengir virkeligheten. Med hans bruk av det absurde som et viktig virkemiddel har hans kunst fra denne tiden og senere klare referanser også både til surrealismen og dadaismen.
Ord uten mening
Kabakov utviklet så en ny rollefigur for sine malerier, Shek, den usynlige byråkraten i Sovjet-staten.”Stemmene” som høres i disse bildene gjør rollen spesiell, og åpner for en ny og viktig dimensjon i Kabakovs kunstnerskap: litteraturens plass og bruken av tekster i arbeidene. De narrative strukturene skulle bli et viktig virkemiddel i hans beskrivelse av Sovjet-samfunnet. Det som skjedde i Russland, og som kulminerte i Sovjetperioden, var at ordene ble fratatt sin mening. På den ene siden hadde man myndighetenes utallige plakater og propagandaskrift; et glansbilde av noe som ikke eksisterte for den jevne borger. Samtidig var dette noe man ikke kunne snakke om. Under hungersnøden kunne det være skjebnesvangert å si at man var sulten. Kabakov så det absurde i dette. Han ønsket å tilføre arbeidene en ny dimensjon, ved å vise dialogen i bildet, om bildet, og med betrakteren som den tredje stemme.
Litterært arvegods
For Kabakov selv har det vært viktig å påpeke at dette ikke var et nytt fenomen, men et kulturelt arvegods. I Russland er ikke den visuelle kultur så viktig som i Vesten. I Russland har det alltid vært litteraturen som har vært drivkraften i kulturen. Der ligger folkesjelen. Kabakovs kunst beveger seg på mange plan. Han er alltid rotfestet i historien, med referanser til eget liv. Samtidig griper kunsten fatt i det menneskelige aspektet ved hendelser og situasjoner, noe som gjør kunsten universell. Selv om han i dag fortsatt arbeider med installasjoner, har Kabakovs interesse for installasjonskunsten blitt mindre siden år 2000. Maleriet og bildet som objekt, opptar ham igjen stadig mer; nå ikke representert gjennom en annen, fiktiv person, men signert ham selv. I 2002 startet han en rekke billedserier, noe han i dag fortsetter å videreutvikle: ”Under the Snow”, ”Canon”, ”Flying ”, ”Collage-Paintings”, m.v. Denne utstillingen trekker spesielt frem seriene med ”Flying ”, ”Paintings with Black Points”, ”Paintings with Door” og ”They are looking”. Slik sluttes ringen; tilbake til maleriet, sentrert rundt det liv som har dannet kjernen i Kabakovs kunstnerskap og som han så sjenerøst har øst av igjen og igjen.
Interaksjon mellom verk og betrakter
Kabakovs verk kan aldri sees bare fra utsiden. Det er heller slik at tilskueren alltid havner innenfor verket, i dialog med verket. Deres sterke, nesten magiske atmosfære skaper en opplevelse av kraft, følsomhet og nærhet. Disse følelsene er ikke knyttet utelukkende til sosiale og politiske begivenheter i det tidligere Sovjetunionen. De har i tillegg en universell, menneskelig dimensjon; de angår oss alle.
