HÅKON BLEKEN

Il Duce, 2008

Få kunstnere i Norge har tatt den svært krevende uttrykksformen kulltegning så langt som Håkon Bleken. Gjennom en lang karriere er teknikken blitt perfeksjonert samtidig som innholdssiden stadig er blitt fornyet ved gjenbruk av nyhetsfotografisk materiale, kopimaskinens forstørring, egne fotografier og grovkornede forenklinger. Denne brede, retrospektive mønstringen viser Blekens kulltegninger fra perioden 1962 og frem til 2008.  

Håkon Blekens leilighet i et av bedre Trondheims boligstrøk er avsatt til produksjon av kulltegninger. Kull drysser. Sort støv legger seg over alt. Fiksativet stinker. Sjablonger blir tilfeldig sluppet ned på tegningene på gulvet. Kunstneren tråkker over en halvferdig tegning og etterlater fotavtrykk som kanskje blir stående som billedlig element, frosset fast av fiksativet. 

Teknikken
Kulltegning er en meget spesifikk form for tegning. Ved hjelp av kullstifter, pulverisert kull eller blokker av kull, blir et motiv formet enten på papir eller lerret. Mens man med blyanten kan skisse opp et motiv ved hjelp av lette skraveringer, innbyr kullet til en mye mer hardhendt produksjon som kan minne like mye om skulptørens modellering av tungt materiale som tegnerens vare hånd mot papiret. Valørmulighetene er enorme for en dreven tegner. Det kan gnis ut med hendene for å skape en egen myk valør. Sjablonger kan presse frem harde kontraster mellom sort og hvitt.

Lag på lag
I noen av Blekens kulltegninger kan man spore svært mange lag av fiksativ og kull. I «Stormen (Fragmenter av sannheten» (1973) skal det være minst femti lag kull. Edward Munch er kjent for å ha latt sine bilder stå ute i hagen for å bli herdet på samme måte som han selv. Han så sine malerier som individer som måtte få en historie inkorporert for å få verdi. Man kan spore noe av den samme holdningen hos Bleken. Se for eksempel «Svetteduken»(1973), der papiret er blitt brettet for å skape skarpe kanter, noe som gjør selve tegningen til svetteduken og ikke en tegning av den.  

Helt ferske tegninger
Flere av Blekens tegninger vises for første gang på Henie Onstad Kunstsenter. Tegningen «Il Duce» (2008) fra hans seneste serie med tegninger er satt sammen av sterke billedmessige referanser. «Il Duce» er egentlig to tegninger satt sammen til én. På den største delen på venstre side er Jesus på korset. På høyre side henger den italienske fascistlederen Benito Mussolini, som av sine beundrere ble kalt Il Duce.
I «Oppvåkning -- korsfestelse» (2008) og i tegningen med det talende navnet «Rester»(2008) bruker Bleken de samme sjablongene fra «Il Duce» til nye og mer kaotiske motiver. Det er her kunstnerens sans for musikk kommer til syne. Partituret fra det første bildet blir brukket om til nye komposisjoner.            

Figurasjonens tilbakekomst
Produksjonen av kulltegninger har hos Bleken foregått i mer eller mindre avgrensede epoker. Han utviklet gjennom 1970-årene tre selvstendige serier av kulltegninger. Den første samlede presentasjonen av kulltegninger, Fragmenter av et diktatur, inneholdt for det meste arbeider fra utstillingsåret, 1970, men noen eldre arbeider som før nevnte «Kraner» (1962) var også innlemmet i presentasjonen ved siden av hovedverkene. Fragmenter av et diktatur fikk strålende mottakelse hos pressens kritikere som så utstillingen som et skifte av kunstnerisk taktikk. Kunstnerens gode venn Jan Brockmann ser en kunstner som etter lang inkubasjon har kommet til seg selv.
 
Dramatikerens tilsynekomst
Et skarpere fokus rundt en tematisk avgrensing preger den neste store presentasjonen av kulltegninger. Fragmenter av en kjærlighet åpnet i Nasjonalgalleriet i februar 1972. Regien rundt utstillingen er tydelig, og utvalget av arbeidene er strammere. 34 tegninger utgjorde utstillingen. Her er det tydelig anslag av fortelling og mindre intellektuell lek med virkemidlene.

- Jeg har vært opptatt av å framstille de forskjellige aspekter som gjør seg gjeldende mellom to mennesker -- fra ømhet til aggresjon. (…) Det formale interesserer meg ikke så mye -- med mindre det kan dekke en psykisk holdning. Det er det psykiske som opptar meg. Og da må man være personlig, - men, privat bør man ikke være, sa Håkon Bleken den gang i et intervju.

Etter Fragmenter av sannheten tar Bleken et oppgjør med «det sjelelige» og går inn i en periode med ny saklighet. Fra å beskrive et indre engasjement og eksistensielle spørsmål velger han nå en ny og mer distansert, kanskje kjøligere metode. 
 

Konkret avbilding
Et stadig tilbakevendende motiv for Bleken på slutten i slutten av 1970- og 1980-årene er slakterhuset. Disse blir produsert parallelt med en stor maleriproduksjon og knyttes ikke så direkte opp mot en avgrenset innholdsramme som de forrige seriene.

De kliniske flisene, de brutale verktøyene. Blod i bøtter. Skrottene som henger tungt i metallkroker, og som snart skal bli partert til mer salgbare biter.  I «Skrott» (1979) henger et elektrisk avrettingsverktøy på venstre side Slaktehusserien kan man se som en pågående øvelse i nøkternhet og i nøytral stillingstaking til virkemidlene. I stedet for å ta opp igjen akttegningen som blir regnet som den klassisk skolerte kunstnerens målestokk for å finpusse sin teknikk, velger Bleken slaktet som modell. I den ferske serien av kulltegninger fra 2008 inngår også en ny slakterhustegning, der Bleken viser at han fremdeles behersker sin teknikk. 

Arne Nordheim
I 1983 utfører også Bleken et utsmykkingsoppdrag for Oslo konserthus. De fire store tegningene som hver måler 150 x 125 cm er en hyllest til komponisten Arne Nordheim. Begge disse synes å hente inspirasjon fra de formale slakterhustegningene. Formsikkerheten som ble opparbeidet i disse, blir overført til de mer tematisk sterke bildene. Slik er det også for den sterkt engasjerte serien av tegninger og malerier som ble laget med utgangspunkt i Peter Weiss' drama Mordet på Marat. «Marats død, oppført av pasienter og ansatte ved Reitgjerdet sykehus» (1980) føyer seg inn i rekken av arbeider som tar for seg forholdet mellom individ og samfunn. Mellom institusjonene som skaper distinksjoner, fagfelt, men også tapere. . 
 
Refleksjonsrom
Kunst skal kunne gi rom for refleksjon. Det finnes mange måter å tolke et kunstverk på. De beste tolkningene holder flere dører på gløtt uten å fortelle det hele. Slik virker også kunsten best: når den fremstiller en uimotståelig og gjerne frastøtende gåte.
Hodeskallene, metaforen for vår dødelighet i «Stillheten etterpå» (2008), utgjør sammen med «Selvportrett II» (2008) et interessant og samlende bilde av kunstneren. I begge bilder er vi nærere jord og natur enn i noen av de tidligere tegningene. «Selvportrett II» (2008) kan lignes med et fjell. Tegningene utgjør et bilde på forfallet og forgjengeligheten. Hodeskallene ligger som menneskelige rester forlatt i et slag grotteaktig landskap.

Håkon Bleken fremstår i dag som en slags konseptuell dramatiker. Han trer til stadighet frem på scenen og slenger sitt manus, sine arbeidsredskaper for å avsløre sine egne konstruksjoner, for så like raskt å tre tilbake. Noen vil kanskje kalle det kokett, men i sitt beste skaper han god dramaturgi. Han kritiserer de mange og problematiske institusjonene som det moderne samfunnet har skapt, men han er meget vel hjemme i kunstens institusjon og den offentligheten den tilbyr. 

Utstillingen er initiert og utviklet av Henie Onstad Kunstsenter og vil senere på året vises også i Haugesund.

Utstillingsansvarlig: Tone Hansen

8. JANUAR – 19. APRIL
PRISMASALENE