Fluxus er betegnelsen på en kunstnerisk holdning mer enn en retning eller en isme i kunsthistorisk forstand. Navnet stammer fra Georges Maciunas og betyr ”flowing, in flux, to be found in movement”. Offisielt var det også han som startet bevegelsen da han i Wiesbaden i 1962 arrangerte en serie konserter og performances som var planlagt publisert som ”Fluxus Magazine”.
Ettersom konsertene gikk sin gang og ble gjenstand for flere skandalebetonte medieoppslag, begynte ordet Fluxus å anta sitt eget liv og gi navnet til en selvstendig bevegelse og til et internasjonalt nettverk av kunstnere som fra tid til annen jobbet sammen. Med røtter i dadaismen og surrealismen og med referanse spesielt til Marcel Duchamps og John Cage, arbeidet disse kunstnerne med ”anti-kunst”, og rettet kritisk skyts mot konvensjonelle forestillinger om kunst og mot kunstmarkedets kommersialitet.
Slik sett var Fluxus et tidsfenomen sprunget ut også av 1968-generasjonen og som med ”Les Nouveaus Réalistes” som nære forløpere, kom til å omfatte mange av 1970 tallets kunstnere. I tiden lå også at dette ikke bare var en bevegelse som omfattet bildende kunst, men like gjerne genre andre kunstuttrykk som poesi, dans, musikk og teater. Det var med andre ord et tverrkunstnerisk fenomen som omfattet tidens eksperimentelle kunstnere innen alle disse felt. Dens nedslagsfelt i Norge ble derfor naturlig nok Henie Onstad Kunstsenter, arnestedet for den eksperimentelle kunsten i Norge på denne tiden.
Mange av de kunstnere som opp gjennom årene ble knyttet til Henie Onstad Kunstsenter gjennom utstillinger, konserter og andre aktiviteter, var ofte i en eller annen form tilsluttet Fluxus-bevegelsen eller kan knyttes opp mot den: Joseph Beuys, César, Christo, Mark Boyle, John Cage, Nam June Paik, Alison Knowles, Geoffrey Hendricks, Dick Higgins, Yoko Ono, med mange flere. Via innkjøp og gaver til samlingen fra flere av disse, og gjennom arbeidet til kunstneren og kunstsosiologen Ken Friedman som startet en systematisk oppbyggingen av et Fluxus-arkiv, ble så en egen samling bygget opp.
Samlingen som i dag teller rundt 700 arbeider, består i grove trekk av dokumentasjonsmateriale fra happenings og perfomances, papirarbeider, xerox-kopier, tegninger, plakater og grafisk trykk, samt flere såkalte ”Fluxus-bokser”. I tillegg finnes musikkarbeider, plater og tapeopptak, så vel som film- og videoarbeider og Artists Books. Blant kunstnerne som er representert er blant annet Ben Vautier, Daniel Spoerri, Emmet Williams, George Maciunas, Yoko Ono, Geoffrey Hendricks, Robert Filliou, Alison Knowles, Dick Higgins, Nam June Paik, Ken Friedman og Dieter Roth. I tillegg kommer en stor samling mail-art med arbeider blant annet av Joseph Beuys.
Gjennom årene er det laget flere utstillinger med utgangspunkt i Henie Onstad Kunstsenters Fluxus-samling vist både i Norge og Norden. I kjølvannet av at materialet nå vil bli trukket frem igjen og videreutviklet, fikk kunstsenteret nylig i donasjon hele Ken Friedmans samling, betegnet som Ken Friedman Fluxus Collection.
For Henie Onstad Kunstsenter inngår nå arbeidet med å videreutvikle Fluxus-samlingen som et ledd i revitaliseringen av kunstsenteret som arena for tverrkunstnerisk opplevelse og diskusjon, med internasjonal orientering. Fluxus er en bevegelse som tar opp aktuelle problemstillinger og som er levende også i dagens kunstscene. Ved å gripe tilbake til røttene og til kunstsenterets egen historie på dette feltet vil vi nå igjen gjøre Fluxus-samlingen tilgjengelig slik at den kan vokse og Henie Onstad Kunstsenter fortsatt medvirke til bevegelsens historiske og samtidige betydning.
