Henie Onstad kunstsenter ble etablert som resultat av en unik donasjon gitt av Sonja Henie (1912-1969) og Niels Onstad (1909-1978). Gaven besto i deres kunstsamling, et bygg til å huse både den og andre aktiviteter, og et fond til å drive virksomheten. Dette var en gave av dimensjoner man aldri tidligere hadde sett i Norge. Donatorene viste ikke bare en enestående generøsitet, men også et stort samfunnsansvar.
Som Trygve Lie, tidligere generalsekretær i FN og nær venn av donatorene, skrev i forbindelse med åpningen av kunstsenteret i 1968, betyr det å skape en kunstsamling av kvalitet store investeringer. Det skal overskudd både til å anskaffe den og til å beholde den. Men aller størst er overskuddet om den foræres bort. Man blir dessuten glad i sin samling, for samler blir man vel helst av kjærlighet til kunst. Så skal det også et stort mot til å gi det hele fra seg.
Det var sent i livet Sonja Henie ble opptatt av bildende kunst, men det estetiske hadde alltid vært del av hennes liv slik det kom til utfoldelse i den kroppslige beherskelse og det artisteri hun la for dagen i sin skøytekunst. Det var jo i egentlig forstand KUNSTløp det hun her presterte i 1920- og 1930- årene og som brakte henne 10 verdensmesterskap og 3 olympiske mesterskap, og som hun siden skulle popularisere gjennom sine verdensberømte isshow ”Holiday on Ice”, og gjennom de 12 filmer hun spilte inn i Hollywood i perioden fra 1937 til 1958. Gjennom sitt livsverk på isen revolusjonerte Sonja Henie denne kunstformen, og hun fremstår fortsatt i dag som den mestvinnende kunstløperske noensinne.
Sin samlervirksomhet startet Sonja Henie først etter at hun møtte Niels Onstad. Han hadde på sin side vært en ivrig samler siden ungdommen. Som sønn av en malerinne og oppvokst i et kunstnermiljø hadde kunsten alltid vært del av hans liv, og han startet tidlig å samle.
Niels Onstads bakgrunn i shipping og Sonja Henies virksomhet som profesjonell kunstløperske hadde tilført dem betydelige midler, og da de møttes i 1955, var de begge på et stadium i livet da de hadde tid og anledning til å dyrke og videreutvikle sin kunstinteresse. Inspirert av sin mann ble Sonja Henie raskt den ivrigste av dem. På kort tid, og med basis i Niels Onstads opprinnelige samling, ble så en betydelig kunstsamling bygget opp. Deres kunstsyn var forskjellig, men utviklingen av samlingen fremsto hele tiden som et felles prosjekt.
Når tanken om et museum kom opp er ukjent, men allerede i 1959 bestemte de seg for å gjøre samlingen offentlig tilgjengelig. I 1960 startet en omfattende europeisk utstillingsturné av samlingen som i løpet av to år ble vist i 17 sentrale institusjoner i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, England, Frankrike, Østerrike og Sveits. I løpet av denne perioden fortsatte samlingen å vokse, og i 1961 ble Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser opprettet ved separate gavebrev, med etableringen av et museum som mål. Valget falt på Norge og på Bærum rett utenfor Oslo der et 140 mål tomteareal ble stilt til disposisjon for formålet av kommunen. Allerede i november samme år var gavebrevet et faktum. Et knapt år etter var styre for stiftelsene og andre organer etablert, en direktør tilsatt og forprosjektet for museumsanlegget utarbeidet. En jury ble oppnevnt og arkitektkonkurransen utlyst i oktober 1962. To år senere ble vinnerne utropt. Det var de unge norske arkitektene Jon Eikvar og Svein Erik Engebretsen som gikk av med seieren. Etter to års forberedelser ble bygget reist, mellom 1966 og 1968.
Med samme energi og målbevissthet som de hadde bygget opp sin samling, fulgte donatorene med under hele denne prosessen både som premissleverandører og pådrivere. Åpningen av Henie Onstad Kunstsenter ble selve kronen på verket for dem begge. Her hadde de skapt ikke bare et bygg til å huse sin kunstsamling for visning til publikum, men en ny type institusjon, et levende kunstsenter for tverrkunstnerisk virksomhet; et aktivitetssenter for skiftende utstillinger, konserter, film, teater og andre kunstneriske utfoldelser.
For Sonja Henie, som ikke selv hadde noen barn, ble kunstsenteret stedet der hun nedla store deler av sine krefter de siste årene. Hun fulgte detaljert med både under hele byggeprosessen og under innredningen av senteret. Hun fikk imidlertid knapt oppleve sitt ferdige Kunstsenter. Rammet av leukemi døde Sonja Henie i 1969, året etter innvielsen, 59 år gammel.
Sonja Henie hadde gjort kunstsenteret til sin testator, og donerte dit alle sine premier og sitt private dokumentasjonsarkiv med fotografier, filmer m.m. Premiesamlingen fikk sitt eget faste rom i senteret, men utover det var det ikke Sonja Henies ønske at dette skulle bli noe minnested over henne. Det var et levende kunstsenter hun hadde skapt, og hennes ønske og håp var at det skulle få vokse og gro som en sentral norsk arena for nasjonale og internasjonale kunstuttrykk.
Det var også Niels Onstads ønske. Etter sin kones død fortsatte han å videreutvikle samlingen noe, men uten partnerskapet var det ikke lenger det samme. Selv om han forble en støttespiller for kunstsenteret, trakk han seg etter hvert ut av virksomheten og døde ni år senere. Begge donatorene er begravd i viet jord i kunstsenterets skulpturpark.
