Av Stine Sørlie
”Alt henger sammen med alt!”, sier Natalia Strelchenko, og forklarer at Liszt knytter sammen alle de ulike pianotradisjonene vi får høre på denne konserten. ”Liszt var jo en fantastisk improvisator, og på hans tid brukte man improvisasjon som en klar teknikk. Bak lå det masse mekanisk arbeid med skalaer, akkorder og sekvenser, som altså kunne hentes fram på konserten - slik mange jazzmusikere jobber i dag.” Samtalen kommer dermed inn på hvordan den integrerte rollen som komponist, improvisatør og utøver i dag lever videre innen jazzen, for eksempel representert ved Espen Eriksen på samme konsert. ”Innen klassisk musikk ble notene etter hvert kanonisert, og ved å forholde seg til en klar tekst sluttet man å improvisere og begynte å memorere. For eksempel var Liszts transcendentale etyder opprinnelig improvisasjoner, som gjennom notasjonen altså er blitt festet for evigheten. Teksturene er direkte basert på hans lærer Czernys bok om improvisasjonskunst. Allerede femten år gammel skrev Liszt den første av totalt tre versjoner av disse stykkene, og de er fulle av ossia-partier, det vil si at han har notert flere alternative valgmuligheter for hvordan en musikalsk passasje kan spilles.” Natalia Strelchenko har forsket på historisk pianoteknikk, og forteller hvordan hun gjennom dette arbeidet søker å knytte sammen den historisk orienterte pianisten og den moderne pianisten: ”I alle år har det vært helt naturlig for musikere å utvide grenser, så dersom man som musiker forsøker å kopiere og gjenskape en tradisjon fra tidligere tider, er man dømt til å mislykkes - resultatet blir begrensende istedenfor grensesprengende! Derfor prøver jeg å bruke erfaringer fra historisk interpretasjon og historiske instrumenter, til å utvide grenser og dermed skape noe som er enda nyere, tilpasset vår tid og vårt moderne Steinway.” Nettopp betydningen av å sette musikken inn i en kontekst, gjør at Natalia Strelchenko er spesielt begeistret for konseptet ”Liquid Piano” på Henie Onstad Kunstsenter: ”Altfor ofte programmeres en hel aften med bare samtidsmusikk, eller med bare Schumann. Men det er som å spise is - selv om is er det beste man vet, når man raskt et metningspunkt hvis man ikke får servert noe annet! Det å kontrastere, variere og sette ting i sammenheng er veldig viktig, ikke minst for den aller nyeste musikken. Man må ha noe å orientere seg etter, og det er alltid mulig å finne sammenhenger - noe denne konserten viser!”
Espen Eriksen forteller at han var ti år gammel da han begynte å spille, men at foreldrene var uenige om de skulle kjøpe et el-orgel eller et piano. ”Moren min syntes el-orgel var noe tull, piano var et skikkelig instrument - mens faren min som var opptatt av data og elektronikk, mente at el-orgel var fremtiden, og at pianoet var gammeldags.” Dermed ble det først orgel, og deretter piano. ”Jeg har alltid hatt et åpent musikalsk sinn, og smakt litt både på klassisk, kirkemusikk, pop og jazz. Da jeg begynte å skrive egne låter, prøvde jeg i begynnelsen å fortrenge det enkle og melodiske - det var status i jazzmiljøet å vise at man behersket et smart og avansert språk. Men etter hvert som jeg fikk anerkjennelse på at jeg skrev gode melodier og demoen min fikk innpass på Rune Grammofon, begynte jeg å aksepterte mine egne ideer. Låtene har ofte en tiltalende melodisk overflate, og ut fra denne forsøker jeg å balansere det kjente med det overraskende, og det glatte med det skurrende.” Harmonisk sett er Espen Eriksen inspirert av barokkmusikk, og han reflekterer litt rundt forholdet mellom klassisk musikk og jazz. ”Jeg var på foredrag med Lars Haugbro som snakket om fremførelsespraksis av Haydn, og jeg ble overrasket hvor store friheter det var meningen at pianistene skulle ta seg – det var nesten som realbook innen jazzen i dag. Nå råder perfeksjonismen innen klassisk musikk, der orkesterinnspillinger klippes fra takt til takt, og dette idealet appellerer ikke til meg. Men jazzfolk har også forsøkt å sammenlikne seg ut i fra klassiske målestokker, for eksempel prøvd å bevise at Charlie Parkers soloer har samme motiviske koherens som i klassisk musikk, eller å sammenlikne AABA-formen med sonatesatsform - sånne søkte ting for å legitimere storhet. I dag er det heldigvis større takhøyde for å høre på forskjellig type musikk - og musikk er kanskje den kunstformen flest har et forhold til? Likevel er det overraskende hvor enkelt begrepsapparat mange har om musikk, i forhold til for eksempel film. Kanskje har det sammenheng med at musikk trossalt er abstrakt og flytende - det er tid.
”Hele min identitet var nok ganske flytende før jeg tilfeldigvis lærte noen pianoakkorder som 17-åring”, forteller Kenneth Karlsson . ”Min nabo var gitarist og ville ha noen akkorder å spille soloer over. Jeg fortsatte i et jazzband - så fikk jeg en fantastisk pianolærer som introduserte meg for Skrjabin og Messiaen. Det var selvfølgelig galskap å starte med dette, ikke minst i en alder av atten år, men jeg kom nå inn på musikkhøgskolen i Oslo. Første året var tøft ettersom jeg ikke hadde spilt det klassiske repertoaret alle de andre behersket. På den andre pianotimen husker jeg at læreren så ut som en rosin i ansiktet - jeg spilte Bach-fuger, men ingenting var rett!” Samtidsmusikken har fulgt Kenneth Karlsson hele veien, og på Henie Onstad blir det musikk av Luigi Nono og urfremføring av Asbjørn Schaathun. Er det noen fellestrekk mellom disse verkene? ”Begge har et romantisk uttrykk, men i et moderne tonespråk. Det er et slags sug i bunnen der - det er fraser, melodier, pusting og pesing. Nonos stykke er fra 1976, og jeg opplever at fraseringen er knyttet til italiensk sangtradisjon, som et ikke tilsiktet ekko av Puccini eller Verdi. Det er interessant hvordan komponister ubevisst påvirkes av sitt opphav og sine omgivelser - dette gjelder jo også for Schaathun.” Nono bodde i Venezia, og skvulpingen fra kanalene har nok også lekket inn i dette stykket, som oversatt til norsk heter ”Stille, utholdte bølger”. Kenneth Karlsson forteller at Nono skrev stykket i kjølvannet av en nær venns bortgang. En liten skisse vokste da fram til et kvarters musikk, som et utløp for tanker og følelser etter dette tapet. Ideen om det tapte ligger også til grunn for Asbjørns Schaathuns verk, ”Transcriptons of a lost symphony”, hvor komponisten i romantisk ånd har laget en pianotranskripsjon av en tenkt symfoni. ”Vi har hatt lunsj sammen for hver side som er ferdig”, smiler Kenneth Karlsson. ”Dette er uhemmet romantisk musikk, med flytende melodier og mange sjikt - det låter omtrent som Liszt eller Chopin, men med feil toner!”
Ved flygelet i stuen i sitt hjem på Nesodden har Einar ”Pastor’n” Iversen god utsikt over havet. ”Det er jo noe eget ved dette huset – de fleste føler det når de kommer hit. Det er et svært gammelt hus, plassert i tilsynelatende urørte omgivelser”, forteller Einar Iversen. I dette uberørte landskapet er det rart å tenke på at over seksti år av norsk jazzhistorie har rent gjennom fingrene på denne 80-åringen, som lever med sin samboer og jazzkollega Lill Holen. ”En av mine hobbyer er å sitte i lenestolen ved vinduet, og se på når båtene og bussene kommer inn, og følge med på klokka om de er presise – det syns jeg er gøy!” Han forteller at han tente på jazzen da han hørte pianisten Carsten Klouman spille til dans. ”Dette var like etter krigen, så vi unge hadde jo ikke kommet skikkelig i gang ennå. I begynnelsen virket det veldig umulig og tåkefullt å spille jazz, men jeg utviklet meg ganske fort ved å bli kastet ut i ulike spillejobber.” En avgjørende oppdagelse for ham var boken ”Klaverteknikk og yrkesnevrose” av Inge Rolf Ringnes. Forfatteren og klaverpedagogen ble i over ti år ble Einar Iversens lærer i avspenningsteknikker. ”Det er denne kunnskapen jeg flyter på i dag. For tiden varmer jeg opp med mellomsatsen fra den såkalte lette C-dursonaten av Mozart, og det pussige er at bikkja, som vanligvis er veldig rastløs, legger seg rolig ned bak pianostolen når han hører denne satsen!” Det ruller fortsatt inn spillejobber, og han kan fortelle at eldresentrene er de beste jazzklubbene i byen for hans årgang. ”I morgen skal Lill og jeg synge og spille på Ullern. Når jeg ser disse gråhårede damene i rullestol, begynner jeg iblant å lure på hvor det er blitt av alle disse jentene som var der før i tiden når vi spilte… men når man hører tilropene og begeistringen, går det opp for meg at det faktisk er dem! Jeg takker sjelden ja til å spille solo lenger, med mindre noe helt spesielt dukker opp, som denne jobben på Henie Onstad Kunstsenter. Det er første gang jeg har fått tilbud om en jobb per brev, hvor det står at jeg får Steinway-flygel som er nystemt samme dag av selveste riskstemmeren Thron Irby… slik luksus er ikke jeg vant til!”
